STERK BOK: Synne Sun Løes har på ny skrevet ei bok med poetisk spenst og et tema fylt av livets alvor. FOTO: STUDIO VEST/CAPPELEN DAMM
STERK BOK: Synne Sun Løes har på ny skrevet ei bok med poetisk spenst og et tema fylt av livets alvor. FOTO: STUDIO VEST/CAPPELEN DAMMVis mer

Mer enn tilstrekkelig vakker

Hjerteskjærende realisme i brevroman om dødsdom og livsdom.

||| BOK: «Det er greit å dø ... Det er greit å ikke finnes. Det er greit bare å ha forsøkt. Det er tilstrekkelig vakkert. Å skrive med en pinne i jorden, selv om ordene forsvinner (med regnet eller et vindkast). For de fantes. Og de finnes.»

Slik avslutter Synne Sun Løes sin enkle brevroman «Tilstrekkelig vakkert».

Debuterte i 1999
Hun debuterte i 1999 med nydelige «Yoko er alene». Hun fikk Brageprisen for ungdomsboka «Å spise blomster til frokost» (2002). Hennes tredje roman kunne også karakteriseres som ungdomsbok. Men det er noe med Løes stil som unndrar seg sjangerbetegnelser. I tillegg har den en allmenn tematikk. Som er blytung.

Vil ikke dø
Boka består av brev de to syttenåringene Johanna og Jenny skriver til hverandre. I første halvdel leser vi bare Johannas brev. Hun bor hjemme hos sin far, og har en datter hun fikk som femtenåring med en musiker som er forsvunnet. Nå har hun fått en dødelig sykdom, antakelig kreft. Hun skal dø. Men hun vil ikke dø.

«Tilstrekkelig vakkert» tilhører den type bøker som best presenteres gjennom sitater fra boka. Enkle setninger, enkle betraktninger, enkle bilder. Som når Jenny får beskjed om å ta seg sammen. «Jeg vil ikke ta meg sammen. Jeg vil flyte utover, utover. Bli til noe som ikke kan dø. Til noe som ikke kan puttes i en kiste.»  

Eller: «Døden er bare min. Jeg kan ikke pakke den pent inn i gullpapir og knytte et silkebånd rundt. Gi den til noen andre.»  

Gjennomsiktig
Det er en hjerteskjærende realisme over disse brevene. Johannas engang sunne livsglade kropp som blir knokler og sår. Maten som smaker råttent. Hennes mer og mer tafatte forsøk på å delta i verden. «Døden gjør deg gjennomsiktig så sjela kan titte fram, skinne ut gjennom den tynne huden din,» trøster Jenny henne i et brev.

Jenny bor på Frogner, hun ligger i senga, vasker seg ikke, har droppet ut av skolen. Moren vil ha henne ut av leiligheten fordi hennes nye kjæreste ikke liker unger.

Kronisk suicidal
«Jeg er en kronisk suicidal, selvdestruktiv, selvopptatt personlighetsforstyrra taper av en skitten stinkende kranglefant,» forteller Jenny. Hun har villet dø siden hun var elleve, og for henne er døden en befrier. Løes har klart den risikofylte litterære utfordringen det er å balansere den groteske motsetningen mellom de to. Den ene dømt til døden, den andre dømt til å leve.

«Hvorfor ble ikke du syk istedenfor meg?

Du som vil dø?...

Det hadde på en måte vært mer logisk,» spør Johanna. Men livet er ikke logisk. Livet er ikke rettferdig.

Det viser denne mer enn tilstrekkelig vakre boka i all sin eksistensielle tyngde.

Anmeldelsen sto på trykk i Dagbladet 29. mars 2010.

Mer enn tilstrekkelig vakker