LIVET FORTSETTER: «De som får langtidsskader kan med rette betegnes som ofre for attentatet. Men jeg er bekymret for at andre berørte kan få dyttet på seg en «offeridentitet» som vil være hemmende for et godt liv senere, skriver artikkelforfatteren. Foto: Sindre Thoresen Lønnes/Scanpix
LIVET FORTSETTER: «De som får langtidsskader kan med rette betegnes som ofre for attentatet. Men jeg er bekymret for at andre berørte kan få dyttet på seg en «offeridentitet» som vil være hemmende for et godt liv senere, skriver artikkelforfatteren. Foto: Sindre Thoresen Lønnes/ScanpixVis mer

Mer enn «Utøya-ofre»

La ungdommene som var på Utøya møte framtida som de flotte individer de er, ikke som «Utøya-overlevende».

Det har vært en merkelig tid i Norge etter 22.juli. Det at en person med vitende og vilje ødelegger og dreper, er vanskelig å fatte. Sitasjonen er sammenlignet med 9.april 1940. Det finner jeg søkt, attentatene i juli varte kun kort tid, og gjerningsmannen ble heldigvis umiddelbart pågrepet og nøytralisert.

Vi har også hatt andre nasjonale katastrofer med svært omfattende skader i etterkrigstiden, men disse er blitt betraktet som ulykker. Overlevende og etterlatte etter store branner, industriulykker eller naturkatastrofer behøver ikke forholde seg til at deres tap var resultat av en villet, politisk motivert handling. Dette gjør situasjonen etter attentatene unik.

Det er viktig å erkjenne at de overlevende ungdommene skal videre i livet og at etterlatte må leve videre med sin sorg. Dette er utfordringer som ikke er unike. Andre som har vært i akutt livsfare eller brått mistet nære pårørende har strevet med post traumatiske stresslidelser (PTSD) eller en såkalt tilpassningsforstyrrelse eller andre psykiske symptomer.

Det er viktig å vite at dette er lidelser som i de fleste tilfeller avtar med tiden og lar de rammede leve et godt liv. Det er også mange som har vært utsatt for livsfarlige traumer som ikke utvikler andre psykiske problemer enn en forbigående stressreaksjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor er jeg bekymret for signaler som kan tolkes som at alle som i dag er rammet vil være avhengig av psykologisk behandling i lengre tid. Noen vil være i behov av omfattende fysisk og/eller psykisk rehabilitering og vil nok være skadet for livet. De kan med rette betegnes som ofre for attentatet. Men jeg er bekymret for at andre berørte kan få dyttet på seg en «offeridentitet» som vil være hemmende for et godt liv senere.

Det er ikke riktig at alle vil ha behov for å snakke med en psykolog, for mange vil støtte fra familie og venner og vanlige aktiviteter i hverdagen være nok. Dette betyr imidlertid ikke at de som har behov for behandling ikke bør få tilgang til dette. For noen er det mest hensiktsmessig å snakke mye om hva de har opplevd i dag, for andre hjelper det å slippe å snakke nå, men kanskje senere. Hjelpetilbudene må derfor ikke oppfattes som påtrengende, men tilgjengelige.

Dersom det forventes at alle fornærmede i saken bør overvære hovedforhandlingen når den tid kommer, ser jeg en fare for at noen blir retraumatisert. Noen vil mene at de må få med seg alle detaljer for å komme videre, men de som ikke ønsker stadige påminnelser gjennom media nå og under hovedforhandling senere, må få slippe.

Ungdommene fra Utøya var utsatt for en ekstrem handling, en handling de aldri vil glemme. La dem møte en utfordrende fremtid som de flotte individer de er, ikke som «Utøya-overlevende».