FORFATTER: Halvor Fosli bor på vestkanten i Oslo, men har skrevet bok om fremmedgjøring i Groruddalen.
FORFATTER: Halvor Fosli bor på vestkanten i Oslo, men har skrevet bok om fremmedgjøring i Groruddalen.Vis mer

Mer føleri enn fakta

Halvor Foslis bok om Groruddalen gir fremmedfrykt et sympatisk, menneskelig ansikt.

Kommentar

Kampen om Groruddalen er kampen om hegemoniet i integreringsdebatten, sier en av informantene i «Fremmed i eget land. Samtaler med den tause majoritet». Det er nærliggende å mistenke Halvor Fosli for å mene det samme, og boka som et bidrag til den kampen.

Forfatteren er telemarking bosatt på vestkanten i Oslo, en selverklært islamkritiker som har reist til østkanten «for å lære». Boka er en samling anonymiserte intervjuer med det Fosli kaller «innfødte» mennesker fra Groruddalen, hvite såkalt etniske nordmenn som bor eller har bodd i bydeler med høy minoritetsandel.

Ingen av intervjuobjektene ser muslimsk innvandring som en berikelse for samfunnet. De fleste intervjuobjektene vil hindre flere ikke-vestlige, muslimske innvandrere til Norge. Noen har flyttet ut av Oslo. Andre kan ikke tenke seg å flytte fra dalen. Alle føler seg mer eller mindre hjemløse eller fremmede i sitt eget lokalmiljø.

Disse følelsene fortjener en plass i offentligheten, stemmene deres bør tas på alvor i samfunnsdebatten. Informantene spenner fra 20 til 80 år, intervjuene er skrevet i et nøkternt språk, det er lett å identifisere seg med og føle sympati med menneskene. De forteller at de har opplevd å bli ropt «hore» etter, noen har blitt banket opp. Frykten for det fremmede framstår som reell og begrunnet.

Problemet med boka er at disse stemmene framstilles som «den tause majoritet». Selv om tittelen antyder en statistiske sammenheng, tyder ingenting på at utvalget er representativt verken som taus eller majoritet.

For det første: I den grad folk frykter represalier for å ytre seg, er det beklagelig og bør bekjempes. Men innvandring, islam og integrering er noe av de mest omtalte i dagens mediebilde, «hvit flukt» et tilbakevendende tema i tradisjonell presse og de kritiske debattene mange. Fremmedfrykten er godt belyst.

For det andre: det finnes ikke statistisk materiale som underbygger at informantene representerer noen majoritet. Fosli har funnet intervjuobjektene gjennom sitt eget nettverk, ikke gjennom et tilfeldig eller representativt utvalg. Det er lett å mistenke at utvelgelsen gir et skjevt bilde.

Fosli slår fast at «Hva nordmenn som har vært mest eksponert for innvandringens konkrete konsekvenser, mener, er ytterst viktig for en realistisk debatt om innvandring». I så fall er også jeg ekspert, oppvokst i en bydel og på en skole der minoritetsandelen også på åttitallet var dominerende. Jeg kan garantert finne 20 mennesker i mitt nettverk fra Tøyen skole som vil beskrive et lykkelig, fargerikt fellesskap. Men slike stemmer ville nyansert og forstyrret Foslis fortelling.

Dokumentar-formen gjør at myter, rykter og antydninger framstår som objektive sannheter. En av informantene påstår at «De får ikke ha juletre lenger her på Ellingsrud barneskole. Muslimene ville ha det bort.» I går kontaktet jeg rektor Nina Bordewich som forteller at «det stemmer overhodet ikke». Skolen har av praktiske årsaker ikke hatt vanlig juletre på minst 20 år, men markerer adventstida med pynt, kalender og andre juletradisjoner. «Vi har aldri fått noen negative henvendelser fra muslimske foreldre på dette» sier rektor til meg. Fosli har enten ikke sjekket eller latt myten stå bevisst.

På samme måte stiller forfatteren fem forskjellige informanter spørsmål om de eller barna deres har opplevd å bli mobbet for å ha salami i matpakka. Ingen av dem har opplevd dette, men Fosli fortsetter å spørre til noen forteller at de har hørt at slikt har skjedd andre. Dette er ren ryktespredning.

Kultur og religion er den altoverskyggende forklaringsmodellen i boka, Fosli skjeler ikke til andre åpenbare faktorer. Intervjuobjektene forteller om urbanisering, der barndommens landskap med «skogen, gårdene, jordene» har blitt til tette drabantbyer med «blokker og kjøpesentre». Raske endringer får alltid mange til å føle utrygghet. Mange av informantene beskriver klassiske sosioøkonomiske problemer, et økende antall utleieboliger med påfølgende destabilisering og forslumming av bomiljøet.

Boka mangler også et økonomisk perspektiv. Minoritetsandelen i Groruddalen har endret seg i takt med klassereisen til ulike grupper. De har rett og slett fått det bedre. Innvandrere har flyttet fra små leiligheter i sentrum til å kjøpe seg større leiligheter i ytre øst. På samme måte har hvite nordmenn flyttet fra leiligheter til villastrøk i og utenfor de samme bydelene. Relativt få har flyttet ut av Oslo.

Forfatteren forfølger ikke spørsmål om klasse, urbanisering, endringsvilje eller statistikk: Det var sosiale problemer og høyere kriminalitet i Groruddalen før. «Innfødte» Tveita-gjengen kom før «pakistanske» Young Guns.

Alle bekymringer forklares med den økende andelen muslimske, ikke-vestlige innvandrere. Disse gis ingen mulighet til å regnes som «innfødte», selv om de er født og oppvokst og aldri har vært utenfor Stovner. Slike osloborgere kan visst høyst oppnå status som «assimilert», det eneste som likner en løsning i boka.

Halvor Fosli dro fra vestkanten til Groruddalen for å snakke med hvite nordmenn om de føler seg som en fremmedgjort minoritet. De han fant, forteller om det. Stemmene er verdt å lytte til, for å forstå hvordan noen nordmenn opplever å bo i områder med høy minoritetsandel. Som islamkritisk bidrag til kampen om hegemoniet i integreringsdebatten er «Fremmed i eget land» både nøkternt og velformulert. Bare husk at den inneholder mer føleri enn fakta.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.