Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Mer frihet, mer fellesskap

De rødgrønnes halvhjertede retoriske forsvar for gamle seire vinner ikke valg. Det trengs en offensiv for mer fellesskap og frihet.

TAPT TILLIT: «Det mest begredelige eksemplet på hvordan venstresiden selv har tapt tilliten til at fellesskap fungerer, må være det utmattende sløseriet i form av byråkrati og kontrollregimer i det offentlige. Man hermer etter noen av de minst geniale måle- og konkurransesystemene fra privat forretningsdrift, i et håp om at dette skal gi «effektivisering»», skriver kronfikkforfatter Esbati. Foto: Krister Sørbø / Dagbladet
TAPT TILLIT: «Det mest begredelige eksemplet på hvordan venstresiden selv har tapt tilliten til at fellesskap fungerer, må være det utmattende sløseriet i form av byråkrati og kontrollregimer i det offentlige. Man hermer etter noen av de minst geniale måle- og konkurransesystemene fra privat forretningsdrift, i et håp om at dette skal gi «effektivisering»», skriver kronfikkforfatter Esbati. Foto: Krister Sørbø / Dagbladet Vis mer
Debattinnlegg

Fram mot 2017 må venstresida lykkes med tre ting på én gang. Journalister og folk flest må reddes ut av høyresidas ideologiske bakvendtland, der Norge er på konkursens rand og bør ha lavskattland som forbilder. Så trengs en antibyråkratisk reform av ledelse innen offentlige tjenester. For det tredje må det lanseres framtidsrettede reformer, som utvider fellesløsningene og innskrenker pengeløsningene.

I høyresidens bakvendtland framstår nordmenn som et folk med svak arbeidsmoral, og Norge som et land nær konkursens rand. Som NHO uttrykte det med sin illustrerte «velferdsfelle» for et par år siden: Ola og Kari er så tilbakelente i sine sosialdemokratiske godstoler, ubærekraftig finansiert av andre menneskers skattepenger, at det snart kan gå alvorlig galt med oss alle.

Problemet med høyresidens virkelighetsbeskrivelse, er dens forbindelse til virkeligheten. For i virkeligheten er Norge i verdenstoppen når det gjelder produktivitet og sysselsetting. Og dette har ikke skjedd på tross av solide velferdsrettigheter, en sterk fagbevegelse og et anstendig arbeidsliv, men nettopp på grunn av «den norske modellen».

Et voksende fjell av forskningsresultater og internasjonale rangeringer viser at rettferdige velferdsordninger ikke «syr puter under armene på folk» eller «fanger mennesker utenfor arbeidslivet». Norges meget høye sysselsetting er utviklet ved hjelp av sterke fellestjenester og rettferdige fellesytelser.

Barnehager og permisjonsrettigheter gjør det mulig å kombinere jobb og familie. Rett til ytelser bidrar til at den vanskeligstilte ikke knekkes av fattigdom, men øker sjansen for at hun retter ryggen og fester blikket på høyere mål. Verdens mest rettferdige sykelønn hindrer ikke sysselsetting, men gjør det mulig for flere med helseplager å delta i arbeidslivet.

Likevel føres samfunnsdebatten som om fellesløsningene sitter på tiltalebenken. Dette preget valgkampen i 2013. For å vinne, må de rødgrønne bli stoltere av hva folk har fått til i dette landet. De må over på offensiven. De må modig bygge videre på den skandinaviske erfaringen med arbeiderbevegelsens samfunnsløsninger: Fellesskap fungerer.

Det mest begredelige eksemplet på hvordan venstresiden selv har tapt tilliten til at fellesskap fungerer, må være det utmattende sløseriet i form av byråkrati og kontrollregimer i det offentlige. Man hermer etter noen av de minst geniale måle- og konkurransesystemene fra privat forretningsdrift, i et håp om at dette skal gi «effektivisering».

Resultatet blir at man erstatter faglig ledelse med byråkratisk styring. Samarbeid med konkurranse. Kvalitet med kvantitet. Samarbeid om felles mål erstattes med mistillit mellom direktørsjiktet og fagfolkene som faktisk gjør jobben. Alt dette er unødvendig under en politisk ledelse som forstår offentlig sektors særegne oppdrag og derfor vet at styringssystemer hentet fra konkurranseutsatt forretningsdrift vil være malplassert og skadelig innen både skole, forskning, helse og omsorg.

En slik politisk ledelse trodde mange at Norge fikk høsten 2005. Åtte år seinere opplever få fagfolk i det offentlige forbedring på dette området. Det er én av flere grunner til valgnederlaget.

De rødgrønne bør stille med et offensivt, antibyråkratisk program i 2017. Venstresida må ta tilbake ledertrøya i kampen for effektive, faglig styrte fellestjenester som utvikler samfunnet til beste for folk flest.

Nederlaget til de rødgrønne illustrerer at det er vanskelig å vinne valg på å administrere det bestående, selv når man klarer det noenlunde godt. Arbeiderbevegelsens prosjekt har bidratt mye til økt velstand og frihet for folk flest, men det må føres videre hvis det skal overleve.

Framtidas utfordringer løses ikke gjennom nostalgisk feiring av fortidas seire, men ved å utvikle nye løsninger, som bygger videre på de verdifulle erfaringene med at fellesskap fungerer. Det trengs vidtrekkende og framtidsrettede reformer som virkelig tar Norge videre. Velferdsreformer kan ikke presenteres som valgkampstunt. De må jobbes fram over lang tid. Debatten bør starte nå og mange bør delta. Her følger tre innspill.

1) Bolig som rettighet? Mange byers ekstreme boligpriser, og en uansvarlig tung gjeldsbyrde hos de norske husholdningene, viser hvor lite fornuftig det er å tvinge innbyggerne til å leke butikk med et så grunnleggende velferdsgode som retten til et sted å bo. I dag er det helt uklart hva de rødgrønne vil gjøre for å etablere en boligpolitikk i Norge, eller om de overhodet ønsker å gjøre noe som monner. Det bør det ikke være i 2017.

2) Tannhelse som rettighet? Fellesløsningene i helsevesenet har gjort oss friskere og gjort samfunnet mer rettferdig. Det finnes ingen logisk grunn til at tennene ikke skal inkluderes i dette felles helsevesenet. Lanserer de rødgrønne denne lettfattelige reformen, vil det ikke bare være klokt og rettferdig, men kanskje også fungere avslørende når de borgerlige partiene stritter imot.

3) Arbeidstidsreform for fellesskap og frihet? Der høyresiden foreslår «løsninger» på alt fra ufrivillig deltid, ekskluderende arbeidsliv, uføretall og tidsklemme, som legger ansvaret over på den enkelte, bør venstresiden kunne tilby framtidsrettede reformer som går til roten av problemene.

Fagbevegelsen kjempet fram normalarbeidsuke på 54 timer i 1915, 48 timer i 1919, 45 timer i 1959, 42,5 time i 1968, 40 timer i 1977 og 37,5 time i 1986.

Dette er en frihetsfortelling uten sidestykke, som nå bør få sitt neste kapittel. En arbeidstidsreform som sikter mot 30 timers normal arbeidsuke er det framtidsrettede svaret på tidsklemme og likestilling, på hvordan flere skal stå lenger i jobb og færre bli uføre, på klima- og forbruksutfordringer og, ikke minst: Det gir oss mer tid til frihet og fellesskap sammen med barn, familie og venner.

Kjør debatt!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media
Kode24 - nettavis om utvikling og koding Elbil24.no -  nyheter om elbil KK.no - Mote, interiør, og tips Sol.no - De viktigste nyheter fra nettsider i Norge Vi.no - Quiz, kryssord og nyttig informasjon Dinside.no - teknologi, økonomi og tester Se og Hør - Kjendis og underholdning Lommelegen.no - helse, symptomer og behandling