Mer globalisering enn hva godt er?

I boken «Has globalization gone too far?» hevder professor Dani Rodrik ved Harvard University at større mobilitet for kapital og for velutdannet arbeidskraft fører til større ulikheter og økte spenninger.

I Norge har bl.a. fylkesmann Kåre Willoch og teologiprofessor Berge Furre gitt uttrykk for tilsvarende synspunkter.

Internasjonalt varebytte kan sees på som handel i de underliggende produksjonsfaktorene. Det betyr at handel med u-land indirekte gir i-land tilgang til et langt større arbeidsmarked, særlig for ufaglært arbeidskraft. Det svekker forhandlingssituasjonen for ufaglærte i i-land.

En annen mekanisme som trekker i samme retning, er realkapitalens økte mobilitet. Når bedriftene står friere i lokaliseringen av sin produksjon, kan forholdene i de ulike lands arbeidsmarkeder være utslagsgivende for hvor bedrifter etablerer virksomhet. Arbeidstakere i ulike land kommer i en konkurransesituasjon.

Økt handel og større mobilitet for realkapitalen, mener Rodrik har hatt betydning for den tyve prosents nedgangen i reallønn som ufaglærte arbeidstakere har opplevd i USA de siste par tiår.

Verdensøkonomien var like «global» - målt ved mobilitet av arbeidskraft og kapital og ved handel som andel av BNP - under gullstandarden (1870- 1914) som nå. Men, påpeker Rodrik, den gang hadde også ufaglært arbeidskraft i den «gamle verden» mulighet til å flytte på seg, dvs. til å søke lykken i USA. Emigrasjon til den «nye verden» økte knappheten på arbeidskraft og rikelighet på jord i Europa. Det bidro til reduserte inntektsforskjeller i bl.a. Irland og Sverige.

Forskjell i teknologi og stordriftsfordeler i produksjon er forhold som kan forklare hvorfor land handler med hverandre. Imidlertid, sier Rodrik, ulike sosiale arrangementer kan også gi opphav til internasjonalt varebytte. Som eksempel trekker han frem barnearbeid.

Sett at en relativt arbeidsintensiv amerikansk bedrift flytter sin produksjon til Honduras. Lavere lønninger gir grunnlag både for reduserte priser og for større marginer. Det betyr at amerikanske forbrukere nyter godt av billigere import og amerikanske kapitaleiere av større avkastning. På kort sikt vil amerikanske arbeidstakere som mister jobben, tape. Men det, mener Rodrik, er ingen legitim grunn for å hindre amerikanske forbrukere og kapitaleiere, så vel som honduranske arbeidere, i å høste de fordeler handel gir dem.

Men, fortsetter Rodrik, dersom handelen skyldes uakseptable sosiale ordninger i arbeidsmarkedet i Honduras, sett med amerikanske øyne, stiller det hele seg annerledes. Om underbetalte 10-12-åringer står for produksjonen i Honduras, og dette kommer allmennheten i USA for øre, får bedriften trolig problemer. Det er godt mulig at den velger å flagge produksjonen hjem igjen, med tilhørende fordelingsmessige konsekvenser for berørte arbeidere, kapitalister og forbrukere.

Denne situasjonen er ikke så enkel. Rodrik tenker seg at om barnearbeiderne hver dag ble fraktet over grensen til USA, for å jobbe i en fabrikk som i så fall lå på amerikansk grunn, ville det hele vært ulovlig. Men om en slik ordning blir vurdert som moralsk forkastelig, så må vel en ordning der eneste forskjellen er at barna ikke flytter på seg også vurderes likt? Det synes Rodrik å mene.

Men her må vi være forsiktige. Når levestandarden i et land stiger, vil også kravet til arbeidsmiljø øke. Kanskje en rimelig vurdering var at om 15-16-åringer jobbet i fabrikken i Honduras, var det greit, selv om amerikansk lov skulle kreve 18-årsgrense for den aktuelle type arbeid. Men igjen, bør amerikanere blande seg inn i arbeidsmiljøet i Honduras?

Nei, sier Rodrik, ikke direkte. Hvordan lovverket til beskyttelse av arbeidstakerne er i et land, er landets egen sak. Om imidlertid utstrakt bruk av barnearbeid virker direkte støtende på innbyggerne i andre land, kan det være ønskelig å begrense importen fra «barnearbeidslandet».

Et annet argument som trekker i samme retning, er at innenlandske bedrifter som konkurrerer med «barnearbeidsbedrifter» i utlandet, kan tvinges til enten å legge ned virksomheten, bli mer innovative eller skjære ned på kostnadene til arbeidskraften. I siste tilfelle får vi lett det som kalles for «sosial dumping», dvs. at et lite arbeidstakervennlig regelverk i et land presser frem ditto i andre land.

Etter reglene i World Trade Organization (etterfølgeren til GATT) har et land ikke anledning til å nekte import basert på barnearbeid; bare import basert på arbeid av fanger kan nektes. Om bruk av barnearbeid blir gyldig grunn for å nekte import, kan veien legges åpen for proteksjonistiske tiltak langt utover hva bruken av barnearbeid skulle tilsi. Pressgrupper som vil stå seg på redusert import, vil sørge for det.

Mon tro om problemet med globalisering er at «feil» gruppe har bedret sin mobilitet? Om i stedet de ufaglærte hadde fått mer makt gjennom økt globalisering, burde vi kanskje ikke vært så bekymret for virkningene av en stadig mer integrert verdensøkonomi. Men igjen må vi være forsiktige; ufaglært arbeidskraft i u-landene ville trolig tape om interessene til ufaglært arbeidskraft i i-land i stor grad bestemte reglene for internasjonalt varebytte.

Sammenfatningsvis mener Rodrik at normer for «fair play» er nødvendig for å vurdere ønskeligheten av internasjonal handel. Har grunnlaget for internasjonalt varebytte fremkommet på en måte som samfunnet opplever som legitim?

Handel der barnearbeid, miljøødeleggelser og andre stygge ting er fraværende mener Rodrik man ikke har legitim grunn til å begrense, selv om virkningene på kort sikt skulle være økende inntektsforskjeller. De spenninger slike økte forskjeller skaper må løses på annen måte, f.eks. gjennom kompensasjon av taperne. I etterkrigstiden er det nettopp dette som har skjedd: Små land med stor utenrikshandel har hatt en raskt voksende offentlig sektor. Økte overføringer til grupper som ellers ville tapt på tiltakende globalisering, har gjort de fleste rimelig fornøyde. I sin tur har dette krevd en heving av skattenivået.

På den bakgrunn konkluderer Rodrik at velferdsstaten er en konsekvens av globalisering. Men her er også et dilemma:

Globalisering øker behovet for sosial forsikring, men svekker samtidig evnen til å gi det. Årsaken er, som vi flere ganger har nevnt, at kapital og velutdannet arbeidskraft fristes til å flytte om skattetrykket øker.

Dermed oppstår det en konflikt mellom bevaring av en form for likhet og sosial konsensus versus en ytterligere globalisering. Rent empirisk påviser Rodrik at med økt åpenhet er det en klar tendens til at skatt på arbeid økes, mens skatt på kapital dempes.

Inntektsforskjellene i Norge er små sammenlignet med hva vi finner i andre land, og skattebyrden temmelig stor. Er nordmenn mer «bufaste» enn folk flest? I Rodriks verden vil det i så fall være bra, for da tåler vi å skattes mer. Dermed får staten nødvendige midler for å kompensere taperne som økt globalisering gjerne skaper.

Noe paradoksalt kan det derfor tenkes at det såkalte «Nordmarka-syndromet», som innebærer at nordmenn ugjerne flytter fra sitt hjemland, og som vanligvis blir sett på som en hemsko for globalisering av norsk næringsliv, legger de hjemlige forholdene til rette for en vellykket globalisering.