Mer gotisk erotikk, synd og djevelskap

Britiske Cradle of Filth holder seg til oppskriften.

MER AV DET SAMME: Dani Filth og hans metakumpaner synes fremdeles det gamle er det beste. Det betyr nok en orgie i teatralske og symfoniske virkemidler. Foto: James Sharrock.
MER AV DET SAMME: Dani Filth og hans metakumpaner synes fremdeles det gamle er det beste. Det betyr nok en orgie i teatralske og symfoniske virkemidler. Foto: James Sharrock.Vis mer

ALBUM: Cradle of Filth cradler seg videre. På godt og vondt.

På den ene siden er britene tro mot fansen, men samtidig må man legge mye godvilje til om man skal våge å påstå at deres niende album, «Darkly, Darkly, Venus Aversa» tetter noen hull som ikke allerede er fylt. Det vil si flere allegorier over kjødets lyster, synd og djevelskap.

Musikalsk er det fremdeles storslått instrumentering, basstrommemaraton, hektiske gitarkappløp og en rikholdig palett av vokalvalører/karakterer som dominerer lydbildet.

«Darkly, Darkly, Venus Aversa»

Cradle of Filth

3 1 6
Plateselskap:

Peaceville/Indie Distribution

Se alle anmeldelser

Variasjonen justeres av større deler heavy metal, mindre goth og vise versa.  Cradle of Filth låter best når de lener seg mest på den første varianten.

«Lilith Immacualte» scorer poeng på et godt driv og et knippe umiddelbare riff, «Deceiving Eyes» treffer også godt i mageregionen, men altfor ofte blir «Darkly, Darkly, Venus Aversa» anmassende og vanskelig å hekte seg på.

Mer gotisk erotikk, synd og djevelskap