Mer høyt og lavt

DEN SISTE uka har høy- og lavkulturproblematikk nok en gang satt agendaen i debatten: I den nye utgaven av tidsskriftet Agora, som er viet Bob Dylan, skriver Kjartan Fløgstad tankevekkende om forholdet mellom kultur og politikk, elite og «folk».

Han tar utgangspunkt i den interessante skjebnen til poplåten «Four Strong Winds», som ble skrevet av kanadiske Ian Tyson i 1964 og framført av Ian & Sylvia. Blant dem som hørte den, var den unge Neil Young, som siden skulle gjøre sin egen versjon av sangen, i likhet med ikoner som Dylan og Johnny Cash.

I Norge, derimot, ble sangen skjebnesvanger for The Vanguards. I 1966 presset Arne Bendiksen bandet til å spille inn «Mot ukjent sted», som låten ble hetende på norsk. Salget var upåklagelig, men gitarist Terje Rypdal sluttet likevel i bandet i protest mot det som ifølge Fløgstad ble betraktet som et «kommersielt syndefall», og siden er blitt omtalt som «husmorpop»

IKKE BARE peker historien mot den kjisjéaktige forestillingen om en viss type popmusikk som kommersiell, tanketom og kvinnelig og rock som opprørsk, maskulin og «autentisk», og på hvor stødig slik puritanisme har stått i Norge: Forestillingen om å «selge ut» er forbløffende slitesterk også blant vår tids rockere – blant de få som ikke later til å føle at troverdigheten deres trues når inntektene går til himmels, er svarte r’n’b-stjerner. Slik Fløgstad tolker den, peker historien også på en klassemotsetning: Både konservative og radikale smaksdommere har avfeid kulturuttrykk som «folk flest» setter pris på, som uinteressante.

Med basis i Thomas Franks «What’s the matter with America?», som handler om hvordan kultur- og «verdi»-spørsmål leder fattige amerikanere til å stemme mot sine økonomiske interesser, skriver Fløgstad om hvordan forakten for det som ble oppfattet som arbeiderklassens bakstreverske smak, får politiske konsekvenser som i dag kan avleses i Fremskrittspartiets suksess: «Har vi, som kunstnarar, kunstpublikum og ikkje minst som ideologar, svikta ved ikkje å klara å etablere eit kunstbegrep som kan omfatta erfaringane og draumane til husmødre, sjøfolk, vaskekoner og sjåførar?»

FLØGSTAD HAR vært en pionér når det gjelder å problematisere det for lengst utdaterte skillet mellom høy og lav i Norge. I 1981 samlet han sine Basar-tekster om krim og cowboyfilm under westerntittelen «Loven vest for Pecos» - ei referansebok for den seinere norske tradisjonen for «intellektuelle» skriverier om popkultur, smak og makt, der navn som Kjetil Rolness, Jostein Gripsrud og Eivind Tjønneland er viktige. En annen som var tidlig ute med å se noe mer enn styggedom i «lavkulturen», var Cappelens mangeårige direktør, den atskillig mer borgerlig anlagte Henrik Groth, som mente underholdningsromaner kunne åpne for mer kompleks litteratur, og sågar foreslo å skrive en litteraturhistorie om tekstene folk flest faktisk leste.

DET ER likevel betegnende at det er Dylan som tas inn i Agora-varmen av «metafysisk spekulasjon», ikke Elvis. Som Rolness har påpekt, er det gjerne bestemte deler av popkulturen – de som har likhetstrekk med «høykulturen» – som finnes særlig studieverdige. Høy-lav-distinksjonenes tilsynelatende uuttømmelige debattpotensial demonstreres også av ordskiftet om Anne B. Ragde her i avisa. At hun svarer kritiker Kjell Olav Skjerdingstad med antiakademiske klisjeer som «Han har betalt for å sitte på Blindern og mene negativt om folkelig litteratur» og antyde at han er ute etter å ta henne, er imidlertid skuffende defensivt og dårlig tenkt fra en forfatter som går fra seier til seier. Det er på høy tid at akademikerne befatter seg med forfatterskap som Ragdes. Men å ta populærkulturen seriøst er alt annet enn å sette likhetstegn mellom høye salgstall og høy kvalitet.

Mer høyt og lavt
Mer høyt og lavt