FORLIS: I en ny bok sammenligner Christian Tybring-Gjedde Norge med Titanic. Vi er i ferd med å drukne i innvandring. Og partiet hans medvirker.
FORLIS: I en ny bok sammenligner Christian Tybring-Gjedde Norge med Titanic. Vi er i ferd med å drukne i innvandring. Og partiet hans medvirker.Vis mer

Mer innvandring, takk

Christian Tybring-Gjedde forteller hvorfor partiet er i ferd med å synke. Uten innvandring stopper Frp, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

Han er ikke den første som påstår det. Mange har opp gjennom åra ment at Frp er en "one trick pony", et ensaksparti, som appellerer til velgere av en grunn og bare den. Hver gang det har gått dårlig for partiet i valgkamper og meningsmålinger, har det spilt innvandringskortet for å minne velgerne om hvem som er originalen. Det slår sjelden feil, men har hatt en lei tendens til å gjøre Frp uspiselig for alle som ikke stemmer på dem.

Siv Jensen har møysommelig og med beviselig hell gjort partiet regjeringsreint og bredere. Men nissen er blitt med på lasset. Frp?s statsråder gjør en utmerket jobb, som Christian Tybring-Gjedde sa til Dagbladet i helga, men for andre velgere. Han mener Frp har byttet sjela mot regjeringsmakt, og Frp-statsrådene er for lite opptatt av hvordan innvandring ødelegger Norge.

Dermed blir det igjen opp til ham. Han sammenliknet en gang det politiske Norge med Disneyworld, nå må han bruke sterkere ord. Det er Titanic. I boka "Mens orkesteret fortsetter å spille" bruker han Titanic-forliset som en metafor for en naiv politikk; Norge drukner i flyktninger, landet er i ferd med å gå under, mens politikere og presse spiller videre som om ingenting har skjedd.

Noen vil mene metaforbruken er smakløs i en tid hvor titusener av flyktninger drukner i Middelhavet, mens nordmenn flest befinner seg trygt på første klasse. Men slik tenkning mener Tybring-Gjedde bare er utslag av en norsk "godhetskultur". Til å være en forsvarer av norsk kultur er han påfallende kritisk til grunnleggende deler av den.

Bortsett fra likestilling. Frp er som kjent et fyrtårn i kampen for likestilling, og da er det ikke overraskende at han angriper partifelle og likestillingsminister Solveig Horne. Er hun egentlig for likestilling? Spør han retorisk om hennes vilje til dialog med minoriteter. Men det viser seg å handle om Grønland, ikke Sørlandet.

Denne dobbeltheten er han ikke alene om i Frp. Kuttet i barnetillegget til uføre ble begrunnet med en mistanke om at særlig innvandrerkvinner med mange barn utnyttet ordningen. Men denne gangen slo Frp?s besettelse tilbake. Det viste seg at begrunnelsen for kuttet gjaldt ytterst få. Det var faktisk ikke et problem, slik regjeringen påsto, og ingen uføre jublet over at Frp skulle sette handling bak retorikken de hadde stemt på.

Tybring-Gjedde har en analyse av Frp?s regjeringsdeltakelse som vil få SV-ere på plenen til å glise bredt. Han selv er like ren og rank som venstrefløyen. Han ser seg selv som hovedpersonen i En folkefiende, den er sterkest som står alene, samtidig som han hevder å ha et flertall i befolkningen bak seg når han fortsetter sin innbitte kamp mot innvandring og flerkultur. Ikke minst har han støtte i kommentarfeltet.

Han alene tør å peke på elefanten i rommet. Vi andre har sett denne elefanten trampe rundt i mange år, og statistikken og undersøkelsene han viser til er behørig debattert og grunnlag for en svært restriktiv politikk, som i liten grad er solidarisk med land som virkelig er under press. Det hadde vært mer interessant om han, med sitt perspektiv, kunne løfte blikket utover Norges grenser fremfor å foreslå nok en gang at Norge skal løse utfordringen alene ved å si opp sine internasjonale forpliktelser. Dette er alvorlige utfordringer som egner seg dårlig for Facebook-retorikk.

Spørsmålet er om Tybring-Gjedde har rett når det gjelder Frp. Han tror at Frp?s velgere er like besatt av innvandring som han er, og utvilsomt synes de det er viktigere enn andre velgere, men kanskje er Frp-velgere som folk flest når det kommer til stykket, mest opptatt av sitt. Den norske godhetskulturen strekker seg dessuten til Frp-ordførere som går i fakkeltog for lengeværende asylbarn i eget nabolag. Kanskje skyldes det en godhet barn har pådyttet oss med sitt blotte nærvær, hva vet jeg?

Problemet til Frp er ikke at de har snakket for lite om hvordan innvandring ødelegger Norge, men at statsbudsjettet rammer deres egne velgere. Det er ingen myte at partiet er overrepresentert blant minstepensjonister, lavtlønte og uføre, grupper som er ukjent med formueskattens byrder og NHOs årsmiddag. Det er mulig at innvandringsskepsis er utbredt blant dem, men de liker ikke når tiltak mot innvandring rammer dem selv. Når avgiftene også stiger under Frp, hjelper det ikke å snakke stygt om muslimer.

Titanic er ikke en metafor for Norge. Det er Frp som er gått på et isfjell. Klimaskeptikerne kan bare håpe det smelter.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook