Mer japansk rytmegalskap

«Pata-pata-pata-pon».

SJANSEN ER AT OM du eier en PSP, så har du hørt om spill som «Locoroco» eller «Patapon» - to av konsollens kanskje rareste og mest sjarmerende spillserier, begge fra Sony-utvikler Japan Studios.

Populariteten til spillene kom dels på grunn av sin flotte, fargerike grafikk og dels på grunn av sin søte humor - men mest framtredende av alt på grunn av sin måte å hekte folk totalt med sin simple spillestil.

Det var liksom bare å plukke opp spillet og ha det skikkelig morsomt - ingen enormt innviklede menyer eller funksjoner som lå iveien for å ha det gromt i noen timer.

NÅ HAR «PATAPON» fått sin oppfølger, og greier det å holde på sin enkle oppbygging uten å dra inn for mye ræl? Njææ.

På overflaten, og i den første timen av spillet, er alt som det var før. Du er igjen bongoguden til en haug øyeepler som er tørst på krigføring - og skal lede diverse grupper av disse til kamp gjennom å trykke inn forskjellige rytmer. Til disposisjon har du hovedknappene på PSPen, som alle er satt til hver sin rytmeklang.

For eksemple vil tre trykk på firkanten og et på rundingen være «Pata-pata-pata-pon», som gir en kommando om framrykk. Kombinasjonen «Pon-pon-pata-pon» betyr derimot angrep, og så videre. Det hele funker glimrende, siden du bare trenger å huske en håndfull av disse for å kjempe deg gjennom spillet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅR MUSIKKEN og krigerne også følger disse forskjellige kampmelodiene dine med sang og truddelutting er det himla vanskelig å ikke nikke takten eller å ubevisst bevege en kroppsdel! Også er jo Patapon-ene så fordømt søte der de marsjerer syngene mot sitt eget lille Thermopylae.

Grunnspillet og -strategien har i det hele tatt forandret seg veldig lite. Et knippe fengende småspill der du kan sanke materialer og en halvt ålreit online-funksjon der du kan styre en av dine hoved-Pataponer er også med på å trekke opp til den samme karakteren Snorre ga originalen - terningkast fem.

Apropos hoved-Patapon, så kan du nå ha med en bortimot udødelig hjelper som fyrer av et spesialangrep dersom du treffer med mikrosekundnøyaktighet på trommerytmen - en liten nyhet, men det er veldig velkomment.

INKLUSJONEN AV et nytt level-up-system - der du må velge forskjellige Patapon-typer ut ifra nye klasser som har diverse styrker og svakheter - er derimot unødvendig tungvint og klossete og like velkommen som en gråtende kirurg som kommer ut fra operasjonssalen.

Det får være måter på hvor lang tid man gidder å sitte for å jazze opp hver eneste minste soldat. Det finnes nesten tjue forskjellige klasser til hver Patapon-type, og med litt hell har du tilsammen 30-40 soldater å håndskes med.

Sammen med en gedigen liste over materialer, mat og andre saker du samler, og et generelt fravær av hint om hvilke ting som er bedre enn andre, samt hva du skal gjøre, blir det bare kjipt å prøve å gjøre hæren sin rustet mot alt du møter.

1

SPILLET LAR DEG utvikle soldatene så elementære du bare vil, som gjør prosessen betydelig enklere. Men da vil du ikke kunne låse opp nye typer - som igjen vil gjøre et allerede vanskelig spill demonisk. Du blir med andre ord tvunget til å bruke enheter du ikke vil ha for å komme deg videre. Ugh.

Detaljstyringen ender nesten opp med å overskygge det fabelaktige rytmespillet «Patapon» faktisk er. Spillet står og hopper faretruende på gjerdet mellom disse to spilltypene, og faller rett som det er ned på feil side.

KALL MEG GJERNE lite tålmodig, men jeg er ikke så veldig keen på å sitte lenge mellom hvert slag i hovedhistorien og gruble på om jeg skal oppgradere den ene spydkasteren min til en av de 20 forskjellige typene han kan bli, eller om jeg skal backtracke til et av de allerede fullførte brettene fordi jeg mangler en kjøttbit eller en spesiell monstertann for så å ta et valg jeg angrer på på neste bane.

Jeg vil bare inn og klaske «PON PON PATA PON» i trynet på fienden, for svarte! Og det får jeg jo heldigvis til slutt.

DER «PATAPON» STÅR og sjangler på gjerdet mellom konge rytmekrigføring og halvfrustrerende mikroforvaltning, står jeg og vipper mellom fire og fem på terningen.

Dessverre synes jeg at den unødvendige menyfiklingen og en til tider ugjestmild vanskelighetsgrad trekker nedover.

Mer japansk rytmegalskap

PATA!