Mot trosfrihet: En byste av pave Pius IX i Museum of Art Fort Lauderdale i Florida. Pius IX mente at det var en alvorlig feil å tro at mennesket er fritt til å velge den religionen hver enkelt, ut ifra sin begrensede fornuft, mente var sann, skriver kronikkforfatteren. Foto: Wilfredo Lee/AP/Scanpix
Mot trosfrihet: En byste av pave Pius IX i Museum of Art Fort Lauderdale i Florida. Pius IX mente at det var en alvorlig feil å tro at mennesket er fritt til å velge den religionen hver enkelt, ut ifra sin begrensede fornuft, mente var sann, skriver kronikkforfatteren. Foto: Wilfredo Lee/AP/ScanpixVis mer

Mer katolsk enn paven

Millioner av illiberale troende brøt opp fra tilbakestående landsbyer og dro til et fritt, sekulært land. Er det rart det ble bråk?

Kan man være lojal borger når man utviser blind lydighet mot religiøse ledere? Er ikke kravet om tilpasninger i skolen og andre steder første skritt i en plan om religiøs dominans? Og hvorfor er det så mange innvandrere i de kriminelle gjengene i storbyene?

American Party ble nest største parti ved kongressvalget i USA i 1854. Motstanden mot irsk innvandring var deres store sak. I tillegg ville de forbeholde politiske embeter for protestanter, og nekte katolikker å være lærere i offentlige skoler. Partiet mislyktes i å få sin illiberale agenda igjennom, og revnet snart på slaverispørsmålet. Men kampen mot katolisismen fortsatte i rettsvesenet når irske - og senere polske og italienske - innvandrere protesterte mot bruk av den protestantiske bibelen i offentlige skoler.

150 år senere har frykten avtatt. Hvilke lærdommer kan vi trekke?

For det første ser vi - uten å lures inn i sammenlikninger med europeisk antisemittisme som i holocausts skygge bare skaper nye misforståelser - at islam ikke er den første religionen moderne protestanter har sett som en trussel mot demokratiet. Den fundamentalt menneskelige egenskap å bekrefte egen identitet ved å lete etter fliser i andres øyne bidro til overdrevet frykt basert på en karikatur av katolisismen. Liknende mekanismer gjør seg åpenbart gjeldende overfor islam i dag.

Men for det andre minner striden om katolisismen i USA oss om at religiøs doktrine faktisk kan være på kollisjonskurs med den liberale rettsstaten. For selv om det fantes en paranoia, var ikke alle talepunktene grepet ut av luften. Katolsk lære var vanskelig å forene med et moderne demokrati. Vi bør ta begge lærdommer på alvor.

Spurte man katolske biskoper i 1854 - eller nylig innvandrede katolikker fra Killarney, Napoli eller Kraków - ville mange ofte ha problemer med å gi prinsipielle svar på spørsmål om trosfrihet og sekulært demokrati. Der USA, befolket av et utall protestantiske trossamfunn, hadde grunnlovsfestet religionsfrihet og et skille mellom stat og religion, mente den sittende paven, Pius IX at det var en alvorlig feil å mene at mennesket er fritt til å velge den religionen hver enkelt, ut ifra sin begrensede fornuft, mente var sann.

Mange amerikanske katolikker hadde enten aldri brydd seg om Pius IXs syn på trosfrihet, eller de tilpasset seg raskt. Men det var først med Det annet vatikankonsil og dokumentet Dignitatis Humanae fra 1965 at den katolske kirken egentlig fant en modus vivendi med trosfrihet og den sekulære staten. En av arkitektene bak dokumentet var jesuitten John Courtney Murray, sønn av en av de irske immigranter i innvandrertette New York som hadde skapt slik frykt et århundre før.

Islam er ikke katolisisme. Men problemene ved omstillingen fra å være den ene, sanne religion til å bli et av flere livssyn i et demokrati har likhetstrekk. Akkurat som den katolske erfaringen i USA og andre liberale samfunn stilte katolisismen overfor spørsmål som kulminerte i Det annet vatikankonsil, utfordres islam av fremveksten av muslimske minoriteter i Europa. Allerede ser vi at islamsk lov som juridisk konsept er blitt fundamentalt utfordret av møte med vestlig virkelighet. Muslimer i Vesten har kommet et stykke på vei i å utvikle en islam som er forenlig med en sekulær stat. I større og større grad blir islamsk lov oppfattet som et personlig, ikke et juridisk anliggende, selv om ikke alle spørsmål er endelig løst.

Samtidig har islam unike utfordringer i møte med liberale samfunn. De dominerende retningene insisterer på skriftens og Muhammeds totale ufeilbarlighet og har en svært begrenset rolle for fornuften som moralsk veileder. Skjønt andre tankeretninger, ikke minst katolisismen slik Pius IX forsto den, også er opptatt av fornuftens begrensninger, er nok de store skolene innen islam mer katolske enn paven på dette punkt. Men også her er nye tanker på vei inn. I den grad fornuften innlemmes i teologien, vil vi oppleve mer av en islam som ikke bare frakjenner sharia verdslig juridisk status, men som går lenger i å redefinere hele forholdet mellom tekst, tanke og moral i liberal retning.

Disse temaene - utviklingen og utviklingspotensialet i islamsk teologi - har lett for å bli glemt i en debatt som handler om innvandring, ekstremisme eller islamfrykt.

Islamsk teologis møte med vestlige samfunn er i sin innledende fase. Veien videre er uviss. I fravær av en samlende institusjon tilsvarende et vatikankonsil, vil det bli mange svar på møtet med moderniteten. Men et premiss ligger fast: Muslimer støter nå mot et tankesystem med enorm påvirkningskraft.

I 1854 ville American Party diskriminere katolikker. Pius IX styrte sitt teokratiske rike med hard hånd, og raste mot trosfrihet, sekulære stater, gudløs fornuft og protestantisme. Man kan si mye om både amerikanske protestanter og paven, men de vil ikke lenger forby hverandre. Pius IX ville vridd seg graven hvis han hadde sett at den katolske kirken i sitt forhold til staten, både i USA og andre steder, er blitt som en hvilken som helst av de talløse protestantiske retningene.

Det var den liberale rettsstaten som overvant både American Party og Pius IX. Og erfaringene med den vil forandre også islam, den islaminnvandrere tok med seg fra Pakistan i 1973, fra Iran i 1983, fra Somalia i 1993 eller fra Afghanistan i 2003. Mange nordmenn i dag frykter muslimene mer enn American Party fryktet katolikkene. Men den liberale rettsstaten, ikke frykt, bør være styrende for hvordan Norge forholder seg til muslimske innvandrere. Hvis vi krever av norske muslimer at de skal anerkjenne den liberale rettsstaten, bør vi være mer katolske enn paven i å følge dens prinsipper selv.

Og kanskje vil da noen muslimske innvandrere eller deres barn følge i John Courtney Murrays fotspor og bidra til å forandre sin religion ikke bare i eget land, men i hele verden.

Kronikken er en redigert utgave av en artikkel i siste nummer av Minerva.