Mer klining enn trollmenn

Langt fra den beste i «Harry Potter»-serien.

html,body { border: 0px; }

FILM: Emma Watson uttalte nylig til den britiske avisa The Daily Mail at rollen som Hermine har kostet krefter, at hun aldri tidligere har følt seg så sliten som nå og at hun mangler den nødvendige brennende lidenskapen for skuespilleryrket. Ingen salgstale for verken filmen eller egne prestasjoner der, altså, men det er lett å forstå henne.

Uklart fokus
Harry Potter-feberen har ridd verden i snart 12 år. Mer enn lenge nok til å gå lei. Det er solgt i overkant av 400 millioner bøker, mens filmene har spilt inn noe sånt som 4,5 milliarder dollar. En større kommersiell suksess skal man lete svært lenge etter. Boka denne filmen er basert på ble utgitt i 2005 og ble raskt en bestselger. Også her til lands. Hendelsesforløpet i «Harry Potter og Halvblodsprinsen» er med andre ord velkjent. Kanskje er det derfor David Yates har lagt vekt på helt andre ting enn tydelig historiefokus og karakterbygging. Kjenner man ikke Harry Potter inngående fra før, er det nok svært vanskelig å henge med i svingene.

Føles friskt
Det Yates derimot har lagt vekt på, er blomstrende seksualitet og hormoner. Harry er i midten av tenåra og skjeggveksten har meldt sin ankomst. «Harry Potter og Halvblodsprinsen» byr på klining i mørke kroker, drikking av alkohol og ulykkelig kjærlighet. Ja, det dogger nærmest på vinduene i Galtvort, og de unge trollmennene tenker tilsynelatende mer på det annet kjønn enn sort magi og fabeldyr. Det føles friskt og gir filmen en ny dimensjon, da skrekkhistorien om den onde Voldemort for lengst er blitt repetert til det kjedsommelige gjennom fem foregående filmer.

Nifse scener
Rent narrativt har Harry Potter-filmene vist seg å bli mer og mer oppskriftsmessige. En ny professor ankommer skolen, Galtvort trues av mørke krefter og det dveles ved hvem man kan og ikke kan stole på. «Halvblodsprinsen» representerer intet unntak, men finalen i filmen er mer overraskende enn hva jeg har sett tidligere, mer preget av de tunge skyene som henger over skolen, og det uunngåelige faktum at Harry og vennene hans snart begir seg over i de voksnes rekker og alvoret dette medfører.

Detaljnivået i filmen er høyt og regissør Yates byr på et knippe lekre tablåer. De digitale effektene er upåklagelige og filmen inneholder noen av de nifseste actionscenene gjennom Potter-serien, uten at «Halvblodsprinsen» kan beskrives som spesielt nervepirrende av den grunn. Til det er filmen for mye som en mellometappe å regne, og noe man er nødt til å tråkke seg igjennom for å få full nytelse av klimakset som venter i film nummer sju (2010). Eller nummer åtte (2011).