Mer kunst i naturen

Da «Skulpturlandskap Nordland» ble fullført for tre år siden, var det bare en begynnelse. Nå satses det nye millioner på kunst i landskapet.

SKULPTURLANDSKAP NORDLAND (Dagbladet): I 1998 satte Anish Kapoors «Øye i stein» sluttstrek for ferdigstillelsen av de 33 arbeidene med internasjonal samtidskunst som utgjør «Skulpturlandskap Nordland». Likevel er inntrykket etter en fire dagers reisende oppsummering gjennom et fylke i høysommerlig festskrud at prosjektet som fysisk ble fullført for tre år siden, snarere representerer et kolon enn et punktum. Kunsten har ikke bare satt seg i sine respektive landskap, den sitter også i bevisstheten hos fastboende og tilreisende publikum. Derfor farges forslaget til kulturdelen i økonomiplan for Nordland fylkeskommune - datert 18. juni - av ambisjoner, som minner om målsettingen for «Skulpturlandskap Nordland». Fylkets prioriteringer går ut på «å utvikle møteplasser der det enkelte menneske inviteres til deltakelse på nye måter».

Framtidig supplering

Vedtaket som kom fem dager seinere, plusset ikke bare én million på de foreslåtte fem for neste år og en halv million for de følgende åra. Fylkestinget bestemte også å gjennomføre det treårige prøveprosjektet «Kunst i Nordland», hvor bevaring og utvikling av «Skulpturlandskap Nordland» er et viktig element. Tinget ber videre Fylkesrådet om «innenfor gitte rammer å vurdere en supplering av {lsquo}Skulpturlandskap Nordland' med et nytt kunstverk annethvert år». Dermed kan det komme nye sjanser for enkelte kommuner som ut fra signaler å dømme har angret seg, etter å ha sagt nei til skulptur i første omgang.

I Ballangen kommune sa man ja til tyske Inge Mahns skulptur «Himmel på jord», som allerede i 1993 sto ferdig med sine to kloder i stein og en høy port i Lødingen-granitt på et gravert svaberg ved Ofotenfjorden. Dit kom gjester fra kommunens lille vennskapsby utenfor St. Petersburg på selveste sankthansaften. Ikke av plikt, men fordi russerne selv hadde uttrykt ønske om å gjense stedet.

Mahns berømte lærer og skaperen av begrepet «sosial skulptur», Joseph Beuys, ville utvilsomt ha verdsatt elevens forståelse av stedet.

De møtte Mahn etter åtte år med både strikkegave og T-skjorte av hennes skulptur.

Magi i midnattssol

«En sjenerøs natur» sa en entusiastisk Luciano Fabro om de dramatiske landskapene i Nordland. Det kan den italienske arte povera-kunstnerens finske kollega, Martti Aiha, i høyeste grad istemme, for maken til naturlig skulptursokkel som det platåformete svaberget i Skånland kommune må man nok lete lenge etter. Finnens liggende relieff i jern, «Sju magiske punkter», tar opp i seg både landskapsformer fra omgivelsene, og innskriver dem i solskivas form som nå tindrer dag og natt.

Å følge før nevnte Fabros ferd opp til skulpturen «Il Nido/Reiret» på Vedøya i Røst-arkipelagen - mens åtte havørner kretser majestetisk over og et utall andre arter synger høyt og usynkront med hvert sitt nebb - kaller på poetiske ord. De har heldigvis Kjartan Fløgstad formulert i en av sine nødvendighetsartiklar fra 1998, der det heter:

«Fjellet svevar over meg og syng med tusen strupar. Og eg står under et svevande, syngjande drivkvitt fjell og ser ned på Luciano Fabros skulptur {lsquo}Il Nido', som betyr Reiret, og er to klassiske søylesnitt, i kvit marmor, sette på skrå mot kvarandre, med tre glatte marmoregg i kløfta som oppstår mellom dei to søylesnitta.»

Middelhavskultur

Fabro skriver følgende om sin skulptur av Carrara-marmor i den nye praktboka om prosjektet, som nå har kommet ut på norsk og engelsk: «Middelhavskulturen er symbolisert ved disse søyledelene, som et rede for den nordiske kulturen.» At aksen Italia- Røst også er levende på andre felter, forteller tørrfiskeksportens tall tydelig om. En norsk kunstviter av det urbant-arrogante caffh latte-slaget kommenterte for øvrig tidlig i 90-åra Skulpturlandskapet slik: «det var jo til Nordland de statlige subsidiene gikk».

Året før hadde de 665 menneskene på Røst omsatt fiskeprodukter for 350000 kroner i snitt, mens Oslo-folk hver og en sto for 12000 kroner etter samme regnemåte .

Middelhavskulturen avsetter også sine spor i spanske Christina Iglesias' laurbær-relieffer av aluminium, festet ved inngangen til den såkalte Djevlegrotten på Moskenes. Tyrkisk-franske Sarkis' to søsterskulpturer «Dager og netter», laget i lys Lødingen-granitt og dens mørke motpol fra Støren, er formet over den nesten universelle barnetegningens hus .

De små steinhusene er perforert med like mange huller som årets dager.

Nå kanaliserer solas kaskader inn i skulpturen, slik at de rytmisk vibrerende lyspunktene gir assosiasjoner til illuminerte prikker i et partitur.

Etterbilder

Ikke rart at en fiolinist fra Hadsel kommune møtte oss med toner av Bach ved ankomsten. Mens Per Barclays Fauske-skulptur i lokal marmor tjente som podium for en kvinnelig trombonist da vi kom dit.

Stillhet var et riktigere akkompagnement til Inghild Karlsens ene del av duoen «Etterbilder» i fraflyttete Nyksund, mens den identiske partneren - et kvinneansikt omformet til gatelys og søylekropp av svart granitt - kaster sitt moderlige skinn i høyaktive Myre på andre tider av året. Islandske Olafur Gislason valgte å gi beboerne i Tjeldsund kommune et sted i form av et lite funksjonelt hus.

Alles atelier

Det fungerer lik et alles atelier , med en fabelaktig fjordutsikt gjennom et tredelt panoramavindu pluss materialer og redskap for betraktninger og bilder på papir. Dette artistiske arkivet med meddelelser er i permanent vekst, og veggene skifter stadig utseende.

Folkets gest til Gislason for å ha stimulert stedets kreativitet var ikke mindre betagende: Islendingen ble bedt om å legge ned grunnsteinen for Tjeldsunds framtidige kulturhus. Vakkert.

MODELL OG MØTESTED: Inge Mahns «Himmel på jord» i Ballangen. Kunsten har ikke bare satt seg i sine respektive landskap, den sitter også i bevisstheten hos fastboende og tilreisende publikum, mener vår anmelder.
PERFEKT PODIUM: Martti Aihas «Sju magiske punkter» i Skånvik tar opp landskapslinjer og har solskivas form.Alle foto: HARALD FLOR