Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Kina:

Mer makt, kontroll og overvåkning

Xi Jinpings visjon for Kina blir stadig klarere.

Mektig: Kinas president, Xi Jinping. Foto: Pavel Golovkin / REUTERS / NTB Scanpix
Mektig: Kinas president, Xi Jinping. Foto: Pavel Golovkin / REUTERS / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

«Jeg vet ikke, men dette er tiden for å kjempe». Demonstranter i Hongkong forteller meg at de ikke ser hvordan dette kan ende. De vet hvordan det gikk sist gang mange kinesere demonstrerte for demokrati. Men de går til gatene uansett.

Spaltist

Sondre Ulvund Solstad

Sondre Ulvund Solstad er doktorgradsstipendiat i statsvitenskap og internasjonale relasjoner ved Princeton University. Han ble i 2018 og 2019 utnevnt til Woodrow Wilson Scholar for fremragende forskning i det offentliges interesse, og er publisert i en rekke norske, kinesiske og internasjonale tidskrifter.

Siste publiserte innlegg

I Xinjiang sitter mellom 1 og 3 millioner i fangeleirer, og myndighetene konstruerer internatskoler for å oppdra barna deres. Ifølge lekkede dokumenter er intensjonen å «vaske hjerner» og hindre at fremtidige generasjoner blir «infisert».

Xi Jinpings visjon for Kina blir stadig klarere. Verdens mektigste mann ønsker seg mer makt, kontroll og overvåkning. På hver sin måte er Xinjiang og Hongkong eksempler på hans ambisjoner for et skremmende nytt Kina.

I Xinjiang ser vi hvor langt Xi er villig til å gå for å skape et nytt samfunn, og hvilke midler han nå har til rådighet. I dette området vest i Kina har myndighetene siden 2016 utformet og implementert en strategi for å systematisk utrydde det de kaller en «ekstrem ideologi» blant uighurene og andre sentral-asiatiske minoritetsgrupper.

Myndighetenes egne dokumenter forteller at fangene «ikke er kriminelle», men at «de kan ikke dra fra leirene». I leirene blir de nektet mobiltelefon og annen tilgang til omverdenen. Noen blir sendt til fabrikker for å gjøre manuelt arbeid. De skal ifølge myndighetenes egne direktiv bli «overvåket til enhver tid.»

Hva med barna? De blir sendt til internatskoler som nå blir konstruert av myndighetene i enorm skala. I en landsby hadde 400 barn et slikt «behov for sentralisert omsorg», med begge foreldre i fangeleir.

Fangeleir: Vakttårn i en av de mange arbeidsleirene i Xinjiang, Kina. Foto: AFP / NTB Scanpix
Fangeleir: Vakttårn i en av de mange arbeidsleirene i Xinjiang, Kina. Foto: AFP / NTB Scanpix Vis mer

De utenfor leirene må også belage seg på konstant overvåkning. Et nettverk av overvåkningskameraer skal ved hjelp av ansiktsgjenkjenning følge alle i urbane strøk. Enorme databaser av DNA fra mennesker i området er også under konstruksjon, som skal gjøre sporing av de som forsøker å unngå myndighetene enda lettere.

Selskaper med offentlige kontrakter i området har demonstrert teknologi som de hevder på et millisekund kan skille mellom uighurer og Han-kinesere, den dominerende etniske gruppen i Kina.

Vi vet nå at kinesiske myndigheter også konstruerer en rekke krematorium i Xinjiang. Uigurer kremerer ikke sine døde.

Det sier sitt når vi må håpe at dette er et forsøk på å systematisk ødelegge en kultur, inkludert ritualer rundt begravelser og gravplasser (som satellittbilder viser nå blir ødelagt). Alternativet kjenner vi til i Europa.

Så langt ser myndighetene i Beijing på dette prosjektet som en suksess. De akselerer nå konstruksjonen av fabrikker, fangeleirer, og internatskoler for barn. Chen Quanguo, kommunistpartiets øverste representant i området, blir sett på som en stigende stjerne i partiet. Han var tidligere i Tibet.

Til dels skyldes dette at reaksjonen utenfra har vært omtrent ingenting. Norge har for eksempel valgt å tjene penger på leirene og overvåkningen. Oljefondet har de siste årene – inkludert i fjor – investert over en milliard kroner i selskaper med enorme offentlige kontrakter i Xinjiang, spesielt i overvåkning.

USA valgte i oktober å sanksjonere åtte selskap for grove brudd på menneskerettighetene i Xinjiang – Oljefondet eide i fjor aksjer verdt tilsammen 1,2 milliarder i fire av dem.

Oljefondets etikkråd vil etter det jeg forstår ha bevis for at spesifikke selskaper de er investert i drar nytte av slavearbeid før de anbefaler at vi selger oss ut.

Dette slår meg som en beleilig grunn til å gjøre ingenting og fortsette å tjene penger i Xinjiang: Bevis er selvfølgelig omtrent umulig å finne i et område hvor ingen journalister har tilgang, og kontakt med omverdenen kan bli straffet med fangeleir for deg eller dine slektninger.

For Rushan Abbas var en tale her i USA nok: Hennes søster, Gulshan Abbas, ble fengslet noen dager etterpå. Hun er nå i en av leirene, om hun fortsatt er i live.

Sett under ett viser Xinjiang hvor langt myndighetene er villige til å gå for å endre menneskers levemåte og kultur, for å etablere sentral kontroll, og sikre det de mener er sine interesser. Som Xi selv sier om politikken i nylig lekkede dokumenter: «Vi må vise absolutt ingen nåde».

Xinjiang er også et viktig bakteppe for protestene i Hongkong. Demonstrantene der frykter xinjianghua («xinjiangifisering») – at byen deres skal bli pasifisert på samme måte som Xinjiang.

I Hongkong ser vi hvor mye Xi er villig til å til å ofre for større grad av direkte kontroll. Der startet protestene for fullt etter at lokale myndigheter fremmet et lovforslag som undergravet prinsippet om «ett land, to system». Lovforslaget ville i praksis gjort det mulig å arrestere og utlevere hongkongere som var ettersøkt andre steder i Kina til myndighetene der.

Demonstrerer: Demonstranter beskytter seg mot tåregass og vannkanoner. Foto: ISAAC LAWRENCE / AFP / NTB Scanpix
Demonstrerer: Demonstranter beskytter seg mot tåregass og vannkanoner. Foto: ISAAC LAWRENCE / AFP / NTB Scanpix Vis mer

At det var nettopp dette som utløste demonstrasjonene vi nå ser er ikke tilfeldig, og det er heller ikke tilfeldig at motstanden mot denne utviklingen er bred i Hongkong – noe valget og demonstrasjonene fra forrige uke bekrefter.

Politisk er konsekvensene av en slik lov åpenbar: Dersom kritikere av myndighetene kan bli krevd utlevert av Beijing, hvilken mulighet har Hongkongere da for en organisert og effektiv opposisjon?

Mindre åpenbare, men kanskje enda viktigere, er de økonomiske konsekvensene. Kinesiske eliter trenger ikke lenger Hongkong for å skaffe investeringer utenfra (eller gjemme personlige formuer utenlands):

Dersom det er snakk om en enkel overføring kan de like gjerne dra til Shanghai eller Shenzhen. Hongkongs fortrinn ligger i rettssystemet der, en arv fra kolonitiden som folk utenfra Kina stoler på. Det er hit man drar for å underskrive kontrakter, eller om man vil etablere seg i Kina. Det er her utlendinger flest ønsker å bo.

Jo mer kompliserte kontrakter er, og jo mer kresne utlendinger er til hvor de vil leve, jo viktigere blir den juridiske forutsigbarheten Hongkong er kjent for.

Ved å velge å angripe uavhengigheten til rettssystemet i Hongkong valgte derfor Xi å angripe byens særegenhet og største styrke.

Det kan derfor være vi er vitne til enden på Hongkong som en internasjonal metropol, og begynnelsen på Hongkong som en middels stor kinesisk by. Xi trenger ikke sende tanksene inn i byen for å få dette til å skje – prinsippet om «ett land, to system» er allerede under angrep.

Hongkongere forstår dette bedre enn noen, og de vil vekk. Se for eksempel på trenden i kinesisk/kantonesiske søk på «immigrasjon» gjort fra Hongkong de siste 5 årene:

Grafikk: Google Trends.
Grafikk: Google Trends. Vis mer

En kontakt i 20 årene forteller at to tredjedeler av hennes venner nå tenker på å immigrere.

Alt dette er ikke gratis for Kina. Færre internasjonale selskap vil ha hovedkontor i Kina en ellers, og kontrakter med kinesiske selskap blir sett på som mindre sikre og dermed mindre attraktive enn de kunne vært. En undersøkelse i september viste at nesten en av fire selskaper vurderer å flytte til Singapore.

Xis ambisjoner er selvfølgelig ikke begrenset til Hongkong eller Xinjiang. De er ikke engang begrenset til å strengt håndheve lover han selv bestemmer. Xi vil også forme kineseres «sosiale» karakter. Et eksempel: Likekjønnede er forhold er ikke lenger lov å vise i TV-drama, sammen med en rekke andre av det myndighetene kaller samfunnets «mørke sider.»

Mest ambisiøst er regimets planer for et nasjonalt system for «sosial kreditt». Xi vil samle informasjon fra millioner av overvåkningskameraer, banker, sykehus, skoler og andre arbeidsplasser, og verdens mest sofistikerte system for overvåkning av internett.

All mobiltrafikk skal også under oppsyn: ansiktsgjenkjenning er nå påkrevd for å kjøpe en mobiltelefon. Hver enkelt innbygger skal holdes under konstant oppfølging. Straff og belønning – for eksempel billigere huslån eller svartelisting fra offentlig transport – skal bli automatisert gjennom algoritmer og kunstige intelligenser, og kontrollert av et lite byråkrati i Beijing.

Det er ikke gitt at Xi vil lykkes. Økonomiske eliter liker ikke handelskrigen med USA, og det ser ut til å gå stadig dårligere med kinesisk økonomi.

Innad i Kina mye av politikken sannsynligvis nokså upopulær. Hu Xijin – redaktør av Huanqiu shibao (en viktig kinesisk avis nært tilknyttet myndighetene), argumenterte nylig for at diskusjon omkring økt sensur av internett er nødvendig, fordi slik sensur skader kinesiske interesser, inkludert i forskning og i kvaliteten på offentlig debatt.

Han slettet bloggposten kort tid etterpå – han mente den ble delt for mye og dermed kunne skape en «kontrovers».

For bare et par uker siden ble det også kjent at New York Times hadde fått tilgang til 400 sider med interne dokumenter – den største lekkasjen fra innsiden av kommunistpartiet på flere tiår. Det vitner i seg selv om misnøye i regimet. Vi vet også at mange i partiet er misfornøyde med politikken i Xinjiang, og forsøker å unngå å implementere den. De lekkede dokumentene forteller at 17 000 tilfeller av slik motstand ble etterforsket i 2017.

Måten Xis regime takler situasjonen i Hongkong viser også tegn til svakhet. På kinesiske sosiale medier som Duoyin ser jeg stadig videoer fra Hongkong delt av offentlige nyhetskanaler. De er selvfølgelig langt fra nøytrale og de fleste forsøker å overbevise om at demonstrantene i Hongkong er pøbler og utlendinger, om ikke terrorister.

Men mange av videoene har også et annet tema: Brutalitet fra politiets side. En video viste en demonstrant som ble skutt av politiet på kloss hold. Andre viste demonstranter som blir banket opp av flere politimenn.

Videoer som kun består av brutalitet fra myndighetenes side etablerer ikke noe klart narrativ om rett og galt, men handler heller om makt. Er de ment som en advarsel til kinesere utenfor Hongkong? Et populært regime trenger ikke det.

Internasjonalt er også oppfatningen av Kina i endring. En verden som ikke har oppdaget eller kanskje kunne leve med 1 til 3 millioner mennesker i fangeleirer i Kinas vest aksepterer ikke like lett brutalitet mot demonstranter i øst.

I USA styrkes nå de som er kritiske til Kina, for eksempel utenriksmiljøet rundt senator Marco Rubio. På lengre sikt har Xis politikk, i Xinjiang, Sør-Kinahavet, internasjonale institusjoner, og andre steder bidratt til å bygge et slags konsensus rundt «Great Power Competition», med Kina som eneste konkurrent, som et ledende prinsipp i tenkning om USAs rolle i verden.

70 ÅR: Det spares ikke på kruttet når det kommunistiske partiet i Kina markere sitt jubileum 1. oktober. Video: CNN Vis mer

Xis politikk, spesielt i relasjonen med Hongkong, har også hatt enorme konsekvenser for forholdet til Taiwan. Fra en mentor av daværende president i Taiwan Ma Ying-jeou fikk jeg i 2012 høre at en fredelig gjenforening med Kina var hans plan der på lengre sikt, under en avtale på samme mal som Hongkong. Det virker i 2019 helt utenkelig.

Kanskje vil de siste avsløringene om det som skjer i Xinjiang også ha en virkning på hva vi velger å kjøpe. Globale selskap som H&M, Esprit og Adidas har allerede begynt å forsikre seg om at de ikke tar i bruk bomull fra Xinjiang. Forhåpentligvis ligger ikke norske selskaper langt etter.

Her har vi alle et ansvar. Kanskje vil også norske myndigheter også legge nye politiske føringer for hvordan våre pensjonspenger er investert – for eksempel at de ikke skal være investert steder hvor tvunget arbeid er hverdagen, millioner sitter i fangeleirer uten lov og dom, tilgang til omverdenen, eller kontakt med barna sine.

Framover er et viktig spørsmål hva som skjer om utviklingen i Kina fortsetter i samme retning. Det er snart bare to år til vinter-OL i Beijing. Det er alltid tragisk om slike store begivenheter blir ødelagt av ting utenfor arenaen. Men det er kanskje mer tragisk å feire og slik validere Xis nye Kina.