Mer moro fra Bridget

Bra oppfølgerbok, selv om appetitten er blitt mindre og tilbudet betraktelig større siden sist.

Vår alles venninne Bridget Jones er tilbake. I forrige bok fikk hun drømmeprinsen, men hvor lenge var Eva i paradis? Ikke lenge. I hvert fall ikke lenge nok til å skrive hjem om. Og er det i grunnen så mye moro å fortelle fra paradis?

I «På randen» havner Bridget raskt tilbake i frøkenstanden. Slik kan jakten på Mannen fortsette, til fornøyelse for leserne, men ikke like stor fornøyelse som sist.

Som sist

Det er kjærlighetsforviklinger og kvinnfolksladder over en lav sko. Som sist. Kalori-, sigarett- og kjærestetelling. Som sist. En Bridget som dummer seg ut i arbeidslivet (mediebransjen denne gang). Som sist. Altså like moro, men likevel ikke. Den kritiske ettertanken får slippe til.

Bridget får ikke lov til å flyte på gjenkjennelse lenger. Bridget og hennes like (Ally McBeal!), er jo egentlig ganske triste figurer. Utilfredse med seg selv, uselvstendige og uendelig selvopptatte. Og når det virkelig går galt, da trer helten inn på scenen. Synd da, det med den gjenkjennelsen.

Julekort i fylla

Nei, la oss glemme å være kritiske, men klynge oss til de gode observasjonene og de virkelig morsomme scenene.

Som når den gifte venninnen Magda i telefonsamtaler med Bridget dirigerer sine barn av og på potta - eller er det Bridget som må til pers? Eller når Bridget skriver julekort i fylla - og sender dem. Og noe skjer jo på selvutviklingsfronten: Bridget kaster (nesten) alle selvutviklingsbøkene sine.

Er det håp? Det får vi sikkert vite mer om i neste bok. For øvrig er boka utmerket oversatt.