Mer moro med Markus

Klaus Hagerup har klart å følge opp suksessen «Markus og Diana». «Markus og jentene» utløser ikke de samme latterskrallene, til gjengjeld humrer man seg gjennom de fleste av sidene. Det er ikke så lett å følge opp en braksuksess. Men så sannelig - Klaus Hagerup viser at han har formen inne.

Radarparet Sigmund og Markus, blant venner kalt Marken, er på banen igjen. Man skal ikke fortenke Hagerup i at han har latt seg friste til å følge opp «Markus og Diana». Den var et lykketreff av dimensjoner og fikk da også all den oppmerksomhet den fortjente. «Markus og jentene» utløser ikke de samme latterskrallene som forgjengeren, til gjengjeld humrer man seg gjennom de fleste av bokas 185 sider. Tittelen etterlater ingen tvil om hva det dreier seg om.

Markus er 13 og er for alvor blitt rammet av de lysstråler som utgår fra det motsatte kjønn. Men han har ett problem, for ikke å si to eller tre eller fire, men likevel slik at alle de andre henger sammen med det første: at han er konstant forelsket. Etter tur har samtlige jenter i klassen brakt ham i seng med bankende hjerte og diverse andre sinnsforstyrrende kroppsfornemmelser.

«Livets danseskole»

Nå forholder det seg slik med Marken, som med 95 prosent av alle andre gutter på hans alder, at han ikke for sitt bare liv tør vedstå seg sine følelser overfor dem som er gjenstand for dem. Han er rett og slett livredd jenter. Når den utkårede befinner seg i nærheten, blir han taus som en østers.

Problemet turde være såre gjenkjennelig for alle de av oss som ikke tilhørte den lille gruppen av dårebasser som fikk hele jenteskokken til å dåne av henrykkelse bare de hevet på øyenbrynene, og i bunn og grunn er dette en altfor alvorlig sak til at vi føler trang til å le av den. Det er da også skrevet tonnevis av særdeles alvorlige bøker om temaet. Men Hagerup hører til dem som ikke ser så mørkt på det, og det gjør han rett i. De fleste av oss har jo snublet oss sånn tålelig gjennom «livets danseskole» og kan derfor le av våre nederlag sammen med forfatteren.

Støttespiller

Marken overlever fordi han har en god støttespiller i sin bestevenn Sigmund, som i motsetning til de fleste andre dårebasser er en kjernekar - selv om også han kan svikte i svake stunder. Vennskapet henger i en tynn tråd da han, etter å ha latt seg overtale av Marken til å lese opp en stil som Marken har skrevet til sitt hjertes utkårede, løper av sted med både æren og piken. Når Sigmund skjønner hvordan det er fatt med Marken, gir han imidlertid nobelt avkall på piken.

Men akk, dermed er ikke problemet løst. I mellomtida har nemlig Marken forelsket seg i en annen. Hvordan skal han få meddelt den første dette? Problemet søkes løst under et karneval der Marken kler seg ut som Ringeren fra Notre Dame (!) og Sigmund som Den Tause Ridder - et påfunn som utløser en av de lattermilde høydepunktene i romanen.

Runddans

Og slik fortsetter runddansen. Hovedhandlingen er konsentrert om en oppsetning av «Romeo og Julie» som også er satt i scene for å hjelpe Marken på vei overfor en pike. Ideen bak virker kanskje noe søkt, men skitt la gå ... Det kommer mange vittige episoder ut av det. Vi tilgir humørsprederen Hagerup så gjerne at han strekker strikken vel langt noen ganger.

Han setter oss uansett i godt humør. For det er vi denne seniorhumorist stor takk skyldig.