Mer musikkhistorie fra Allen

Småsjarmerende om verdens nest beste gitarist.

Woody Allen fortsetter sin kulturhistoriske innsats på kinolerretet med en småsjarmerende, episodisk affære om den pussige, men smått geniale gitaristen Emmet Ray. Ifølge kildene skal han ha vært «verdens beste gitarist, nest etter Django Reinhardt.»

I hovedrollen som den eksentriske gitaristen stiller Sean Penn. Han leverer en atspredt, smågæren tulling av en gitarbegavelse, hvis eneste pasjon, i tillegg til gitarspillet, er å skyte rotter på søppelfyllinga og se på tog. Særlig godstog.

Resten av tilværelsen, som kjærlighet og sex og hverdagstrivialiteter som økonomi og bostandard - og spillejobber - har han et mer enn avslappet forhold til.

En håndfull «snakkende hoder», med Allen selv og den legendariske jazzskribenten Nat Hentoff i spissen, leverer beretningen ut fra rykter og mer eller mindre løse antakelser, og vi får en levende forestilling om at her er kildene virkelig i ferd med å tørke ut.

Det som fortsatt fins av Rays musikk, gjennom en håndfull plateopptak fra trettitallet, er i sannhet vakkert, og rettferdiggjør enhver anstrengelse Allen må ha gjort for å få dette prosjektet til å gå i hop. Trolig har det vært mer hyggelig enn anstrengende.

I hvert fall for regissøren.

Uma Thurman gjør et kjapt innhopp med en av sine standardfigurer, den kattemyke hunndemonen, en rolle som hun trolig kan gjøre i blinde. Noe som kanskje illustrerer et poeng: Lett kan det ikke ha vært for skuespillerne å få kjøtt på disse luftige, ryktevise musikkhistoriebeina.