Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mer om kjønn og jazz

LIVE MARIA ROGGENS svar (13.01) på vår kronikk om kjønn og jazz (20.12.04) krever en tydeliggjøring av våre synspunkter. Roggen er enig med oss på flere punkter, men tillegger oss samtidig meninger og holdninger vi ikke kjenner oss igjen i. Vi hevder ikke at kvinner er tilbakeholdne av natur eller at mannlige musikere holder kvinner tilbake. Vårt poeng er at jazzens sentrale verdier har sitt utspring i historiske og språklige forhold som kommer til uttrykk i måter det snakkes om jazz på. I dette ligger det ikke en «demonisering av mannlige jazzmusikere», slik Roggen synes å tro. Vi lanserer ikke konspirasjonsteorier, men skriver om talemåter som bidrar til å skape og opprettholde kollektive forestillinger om hva jazz er eller ikke er. Dette snakket formidles gjennom en rekke ulike instanser, også når utøvere og publikum snakker om jazz. Å si at enkeltpersoner, menn eller kvinner, er bærere av utbredte talemåter, er ikke det samme som å hevde at de bedriver hersketeknikker.

ROGGEN KJENNER seg ikke igjen i det vi skriver om jazz, men våre funn og perspektiver gjør heller ikke krav på å formidle den eneste sannheten om jazzfeltet. Det finnes ikke bare én stor fortelling om jazz, men flere og ofte konkurrerende fortellinger, noe et stort utbud av jazzsjangre forøvrig vitner om. Roggen antyder at vår forskning ikke er grundig nok. Dette må være basert på overfladisk lesning av det vi har skrevet. Hun argumenter for at kvinnelige utøvere mangler støtte i form av forbilder. Dette er vi naturligvis enig i, men hvorfor er det slik? Det er nettopp det vi forsøker å si noe om. Vi oppfordres til å «skjele til samfunn og miljø», og det er det vi gjør når vi påviser hvordan bestemte kjønnsidentiteter favoriseres i språket om jazz, og i neste omgang forsterker den onde sirkelen med få forbilder.

JAZZENS MASKULINITET er ikke unik for jazz, men den korresponderer med utbredte forestillinger i samfunnet for øvrig om hva som er typisk maskulint. En vanlig måte å «kjønne» en praksis på er nettopp å trekke veksler på forestillinger knyttet til andre kulturelle praksiser. Det er ikke i og for seg galt å bruke metaforer som i vår kultur forstås som maskuline for å forsøke å si noe om hva jazz er. Men dersom slike metaforer får dominere eller får fremstå som enerådende, bidrar dette til å stenge ute de som ikke vil eller kan identifisere seg med dem. Ved å fremheve andre metaforer kan man få frem frem mer inkluderende aspekter ved jazz, for eksempel tillit, øvelse, kunnskap om tradisjonen, etc.

Denne strategien er brukt med hell i norsk fotball, som nå opplever en formidabel økning av kvinnelige utøvere. Forestillinger om fotball som noe genuint maskulint står med andre ord for fall. Kjønnede forestillinger er altså historisk foranderlige, noe som betyr at også jazzfeltet kan få en helt annen kjønnsmiks. Men da kan vi ikke tillate at fremtidig historieskriving reproduserer myter om jazz som en grunnleggende maskulin uttrykksform.