Mer om lille Arild

Det handler stadig om lille Arild. Nå i bok nummer 43 fra denne klossete lille mann med den melankolske bart, det sarte sinn og den såre sjel.

Han er stadig opptatt av seg selv og sine nærmeste omgivelser, sin barndom og sine år i det elskede Lofoten. Denne gangen i en samling epistler fra Lofoten, Oslo og Frankrike.

Med vemod og vare minner pent beskrevet i god og varm stil og stadig med en undertone av smil gjennom tårer og liksom-klossete episoder med en underliggende bønn om å synes synd på meg for jeg er ikke som andre, jeg er rar og klossete og forferdelig søt i grunnen.

Litt mye

Og det er han jo, men det blir kanskje litt mye av det. Det er som vanlig svært godt skrevet med mange fine passasjer, men det er ikke alt som angår en. Enkelte betroelser kan bli, om ikke for private, så iallfall litt likegyldige. Selv om dette er god lesing, blir den også en balansegang mellom en sympatisk holdning til stoffet og et ønske om å slippe unna det. Noen av epistlene kunne vært tatt ut.

Morsom

Skjønt epistler - jeg oppfatter det som en tekstform som rommer iakttakelser og refleksjoner om saker og ting også utenfor forfatterens lille navle. Det forekommer i liten grad her. Men boka er likevel morsom og underholdende, og lille Arild har nok stadig en stor venneskare som ømmer for ham.