Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mer om ting vi ikke har greie på

I DAGBLADET 2. februar rasler Dr. art. Kjetil Jacobsen med sabelen igjen. Det er selvfølgelig sårende, men det dypeste kuttet finner vi i Jacobsens egen akilleshæl.

I et slags svar til undertegnede og Thomas Hylland Eriksen gjentar Jacobsen sitt angrep på feiringen av den syntetiserende allrounderen: «Den komplette eller totaliserende intellektuelle er et umulig ideal. Ingen kan vite eller kunne alt. I noen sammenhenger er det også et uheldig ideal. Den påstått komplette intellektuelle kan ikke kritisere sitt ståsted.»

Nuvel. For det første: Begrepet den komplette intellektuelle er inspirert av Bernard-Henri Lévys karakteristikk av Jean-Paul Sartre. Verken Sartre eller noen annen intellektuell vil finne på å kalle seg selv «komplett». I hvert fall ikke i Norge, hvor selv en kapasitet som Thomas Hylland kun under jovialt press, hos Skavlan en fredagskveld, innrømmer at betegnelsen «intellektuell» passer på ham. Og ja, det er et ideal, trolig også et umulig ideal.

Men et «uheldig ideal» er det ikke, i hvert fall ikke i en tid hvor metadiskusjon dyrkes framfor sak.

«Å LEGGE SEG opp i noe en ikke har noe med» betyr ikke at man skal uttale seg om fagfelt, fenomener og utviklingstrekk man ikke har snøring på. Det betyr heller ikke å være blottet for selvkritikk og bevissthet om eget ståsted. Sigurd Evensmo var på hele 1950-tallet redaktør for avisa Orientering, som ble regnet for å være en fraksjon innenfor Arbeiderpartiet. Hovedtemaene i avisa var Arbeiderpartiet, og NATO. Ellers sagt på en annen måte: Institusjonen Arbeiderpartiets forhold til storpolitikken, representert ved NATO. Både-og, altså - den intellektuelles motto; innover og utover, nedbygging og oppbygging, teori og praksis, ideologi og tvil. I romaner, essays, aviser, etc.

JACOBSEN SKRIVER at spesialiseringen i det moderne samfunnet er begrunnelsen for den intellektuelle som sosial skikkelse. Med spesialiserte språk oppstår det et behov for oversettere. Men samtidig mener han at en slik oversettelse er umulig i dag. Den «virkelige» intellektuelle bør enten ta heisen opp i tårnet og bli der, eller, dersom hun ytrer seg i avis- eller TV-språk, «formidle formidlingens umulighet». Det er dette siste - og bare dette - som er interessante intellektuelle ytringer for Jacobsen. Vi mener han gjør seg selv og alle andre en bjørnetjeneste ved å amputere den intellektuelles samfunnsansvar på denne måten.

Jacobsens egne tekster er dessuten et eksempel på at det motsatte er mulig, om enn på klumsete vis. De er velformulerte og preget av viljen til å tenke stort, men de er på langt nær subtile og klartenkte nok til å formidle en eventuell formidlingens umulighet. Ikke avdekker de medienes blindsoner heller. Jacobsen er selvrefererende inkonsistent. Med mindre han avstår fra å kalle seg «en virkelig intellektuell», vel å merke. Det lar vi ham avgjøre selv.