Mer omsorg - mindre byråkrati

Tanken bak trygdesysstemet er god. Alle skal få det de fortjener uten å måtte tigge om det. Men i dag må du gjennom en kvern av mennesker og skjemaer som tar makten fra deg. Det fins en bedre løsning.

AKKURAT NÅ, JENS, ER det rette tidspunktet for å låne Venstres beste sak og gjøre den til sin egen. Vi trenger en reformasjon av velferdsstaten, og et radikalt mye enklere og mer rettferdig trygdesystem. Vi trenger borgerlønn. Arbeiderpartiet og venstresida vokste seg store i Norge ved å insistere på at vanlige folk ikke skulle stå med lua i hånda og være fornøyd med å få smuler fra de rikes bord. En svært sympatisk tanke, satt ut i livet på en måte som har gjort livene våre enklere og bedre. Dette var ikke et prosjekt venstresida var alene om, verken politisk eller geografisk. Mange land gjorde det samme; mange partier støttet opp. Resultatet var velferdsstaten, en verdenshistorisk nyvinning tuftet på et sosialdemokratisk ideal om verdighet og rettferdighet. Velferdsstaten har gjort det mulig å bekjempe fattigdom og ydmykelse i en skala verden aldri før har sett maken til. I dag vet vi at frihet gjennom velferd lar seg gjøre; det visste vi ikke for femti år siden.

MEN, VELFERDSSTATEN ER ikke bare en ny løsning, det har vist seg at den også skaper et helt nytt problem: En etter hvert ugjennomtrengelig byråkratisk kompleksitet. Denne kompleksiteten har nå blitt så stor at den utgjør et problem i seg selv - for noen er den selve hovedproblemet. Skal du få trygd eller sosialhjelp må du i dag gjennom en kvern av mennesker, regler og skjemaer som tar makten fra deg, og gir deg akkurat den «lua-i-hånda-følelsen» som reglene i første omgang var ment å skulle beskytte deg mot. Situasjonen er paradoksal: myldret av rettigheter gjør deg maktesløs. Beskyttelsen slår over i sin motsetning. Den grunnleggende tanken bak trygdesysstemet er god. Alle skal få det de fortjener uten å måtte tigge om det. Derfor har man bygget opp et nett av lover som på nesten mekanisk vis skal sikre dine rettigheter. Mister du jobben skal man kunne gå inn i lovene og finne hvilke ytelser du har rett på. Man har ønsket rettferdighet, ned til siste krone.

Problemet er at livet har vist seg å være så komplekst at det ikke lar seg fange av reglene. Det finnes alltid noe som gjør at akkurat dette tilfellet, eller denne gruppen, ikke helt passer inn i mønsteret. Løsningen på disse avvikene har hele tiden vært den samme: nye og enda mer detaljerte regler. I jakten på milimeter-rettferdighet har man skapt en flod av regler og forskrifter. Denne floden har nå vokst seg så stor at den truer med å drukne oss.

FOR DET FØRSTE drukner de som jobber på trygdekontorene og som skal administrere reglene. Det er ikke lenger menneskelig mulig å holde oversikten over alle paragrafer, forskrifter og underbestemmelser. Resultatet er reell forskjellsbehandling av klientene. Et sted sier de en ting; et annet sted sier de noe helt annet. Noen får penger; andre får det ikke. Det handler ikke om inkompetanse, men om at regelverket er så stort og komplisert at det ikke er mulig å ha oversikt over det. Selv ikke de som lager reglene har oversikt. Ofte slår den ene forskriften den andre i hjel. Og om de som jobber med dette til daglig så vidt skulle klare å holde hodet over vannet, så har selvfølgelig ikke den jevne trygdemottaker den ringeste mulighet til å holde seg flytende. De dynges ned. De vet ikke hvilke skjemaer som skal fylles ut; hvilke regler som gjelder; hvilket skjønn som skal utvises. De blir sendt fra kontor til kontor; fra skjema til skjema; fra saksbehandler til saksbehandler. Det eneste de vet er at livet deres er kontrollert av et stort, ugjennomtrengelig og upersonlig vesen.

DET ER VIKTIG å merke seg at det nettopp er forsøket på lage klare og detaljerte regler som gjør klientene maktesløse. I jakten på formell rettferdighet har man skapt et regelverk som er så komplisert at det fører til reell urettferdighet. Det fører til mye byråkrati og lite omsorg. Resultatet er en avmakt som rammer nettopp de som i utgangspunktet har minst krefter. Og mens det legges ned mye politisk arbeid i å gjøre byråkratiet enklere for eksempelvis næringsdrivende (og bra er det), så virker det som om man mener at syke mennesker har godt av å tuktes av paragrafene. Dette er dypt urimelig.

Man må tenke nytt. Derfor er det på tide at venstresida biter i det sure eplet og innrømmer at det er i programmet til Venstre man finner den beste ideen for hvordan den sosialdemokratiske arven skal føres videre. Å innføre borgerlønn er å ta dagens sosiale urettferdighet på alvor, på samme måte som innføringen av trygdesystemet var å ta utbyttingen og den nakne nød på alvor. Verden ser annerledes ut i dag. Hovedmengden av de dårligst stilte i landet - de arbeidsledige, de syke, sosialklientene - sliter ikke lenger med sult, men med hjelpeløshet. Og store deler av denne hjelpeløsheten er skapt av det systemet som egentlig skulle gi dem makt.

BORGERLØNN LØSER opp denne floken. I stedet for kompliserte regler innfører man en mye enklere ordning der alle er garantert en minstelønn. Deretter kan man arbeide og øke denne lønnen så mye man vil. Denne ordningen skal ikke gi dagens trygdemottakere mer penger å rutte med enn de har i dag, men den skal gi dem et enklere liv med mer kontroll og færre ydmykelser. Borgerlønn er ikke anarki eller kommunisme. Det er et enkelt administrativt grep som lager et sosialt sikkerhetsnett som er solid gjennom å være enkelt. Dubai har allerede en lignende ordning. Flere nobelprisvinnere i økonomi anbefaler den som det neste skrittet i utviklingen av velferdsstaten. Det må selvfølgelig grundige utredninger til. Slikt kan ikke innføres over natten. Men først må man lære seg å tenke på en ny måte. I stedet for å tenke detaljert, komplisert og formelt, må man lære seg å tenke stort, enkelt og reelt. Systemet skal uansett administreres av mennesker, derfor må det være menneskelig mulig å forstå det.

MAN MÅ FRIGJØRE SEG fra den nåværende politiske debatten. Denne debatten henger fast i gamle problemstillinger og i gamle løsninger. Høyresiden ønsker å spare for å bruke pengene andre steder. Venstresiden ønsker å bruke mer penger på velferd, men på de velkjente løsningene. Det er mulig å tenke i helt andre baner. I stedet for å effektivisere for å spare penger, kan man effektivisere for å bruke de samme pengene - sammen med de pengene man sparer - på å gi et bedre liv til de dårligst stilte. Høyresiden vil aldri kunne samle seg om en så markedsfjern løsning. Derfor er det opp til venstresiden å skjønne at borgerlønn er frigjørende sosialdemokratisk politikk av beste merke. At det er en Ole Brumm løsning for framtiden. Ja takk, begge deler: mer omsorg og mindre byråkrati. *********kronikken i morgen****(kommer)Jacob Heiberg og Bård Isdahlom gaterom i Oslo.