Mer parkour, takk!

«Brick Mansions» er best når David Belle spretter lekent mellom bevæpnede gangstere.

FILM: Luc Besson har vist verden at franskmenn kan lage fast-food. Sammen med amerikanske Robert Mark Kamen har han funnet oppskriften på en billig, lettlaget og lettfordøyelig actionfilm som faller i smak over hele kloden, blant dem «Transporter»- og «Taken»-filmene. Regissøren er gjerne fransk og stjernene internasjonale.

Denne gangen er oppskriften attpåtil identisk med den franske «Banlieue 13» fra 2004 og parkour-stjerna David Belle gjentar rollen som rettskaffen og utrolig spretten. Han heter Lino, er fransk-karibisk og har gått til krig mot gangsteren Tremaine (RZA fra Wu Tang Clan). Paris er byttet ut med Detroit, året er 2018 og man har bygget et mur rundt «Brick Mansions», en bydel der Tremaine regjerer, men nå vil borgermesteren rive boligblokkene og bygge for de velstående.

Gourmet-gangster
Filmen åpner med heftig parkour-action. David Belle løper opp vegger og spretter fra tak til tak, med flere dusin gangstere i hælene. Fine saker. Det fortsetter med undercover-snut Damien (Paul Walker, som døde i fjor høst) i slåsskamp med dresskledde gangstere. Og så videre.

Dessverre blir det mindre parkour, mer standard-action og, ikke minst, for mange uinteressante rollefigurer. Belle er ikke mye til skuespiller og det er åpenbart at stemmen hans er dubbet i etterkant. Tremaine er en gourmet-gangster som står i sitt hovedkvarter og hakker chili med kjøttøks, men han bidrar mest til å gjøre dialogen cheesy.

Politisk budskap
Filmen legger ikke altfor mye vekt på sannsynlighet, verken i action eller menneskelige relasjoner. Det klippes febrilsk, vi får biljakter, mye løping og håndgemeng i alle varianter, men det er relativt pyntelig: mange slag, lite blod; mye skyting, pinlig få treff.

«Brick Mansions» vil gjerne handle om noe mer, om byutvikling, korrupte politikere og forholdet mellom fattige og rike og hvordan et nabolag forfaller, men innen den tid har filmen gått seg fast i klisjeene.