Mer penger til klimaforskning?

KLIMA: I Norge brukes det i dag i overkant av én milliard kroner per år på klimaforskning - forskning som berører alle sider av klimaproblemet. Dette beløpet er stort i absolutt og relativ forstand. Like fullt skriver administrerende direktør i Forskningsrådet, Arvid Hallén, at det bør økes betydelig. Og han er ikke alene om den vurderingen. På oppdrag fra Miljøverndepartementet, oppnevnte Forskningsrådet det såkalte Klimaforskningsutvalget. Det har nylig avlagt sin rapport. Blant konklusjonene finner vi: «Klimaforskningen er underfinansiert i forhold til behovene.» Det er «behov for økte budsjettrammer for å dekke de kunnskapshull som er identifisert. (...) Det finansielle bidraget fra departementene bør økes betydelig.»Det er flere grunner til at de som bevilger offentlige midler til klimaforskning bør se på denne anbefalingen med stor skepsis.

1. UAVHENGIGHET: Utvalget er i stor grad part i saken. Flertallet i utvalget (4 av 7, inkludert lederen), er involvert i klimaforskning. Merkelig nok synes forskningsrådsdirektør Hallén at dette er uproblematisk. I nevnte kronikk fastslår han at «planen er utarbeidet av et uavhengig utvalg». Hva han i denne sammenheng mener med uavhengig vet jeg ikke. Gitt utvalgets profil og konklusjoner, synes direktørens forsikring om uavhengighet noe anstrengt og dubiøs. Men, for godviljens skyld, la oss anta at utvalget ikke lot seg friste av egne interesser. For den del, det kan godt tenkes at dersom Forskningsrådet hadde bedt en tilsvarende gruppe utlendinger vurdere finansieringsbehovet for klimaforskning i Norge, så ville den konkludert på samme måte. Det leder meg til den andre, og kanskje viktigere grunnen til at utvalgets anbefaling om mer offentlige ressurser ikke bør vektlegges.

2. PRIORITERING: De som arbeider med forsking tenderer til å være faglig selvopptatte. Dette gjelder naturligvis ikke bare klimaforskere, men de synes ikke å være noe unntak. Det er ganske naturlig at det blir slik, fordi forskning krever faglig spesialisering. Det man arbeider med oppleves som spesielt viktig, stimulerende og engasjerende, og kunnskapshull identifiseres overalt. Kunnskapshull må vi imidlertid leve med i forskningen. Slik er det, og slik vil det bli. Utallige problem er ennå uløste. Det betyr ikke at så veldig mange av dem fortjener å bli undersøkt med støtte fra det offentlige. Det er nemlig ikke nok til alt, selv ikke i Norge.Blant mange satsningsområder, påpeker utvalget et «spesielt behov for generell styrking, økt engasjement og kompetanseoppbygging innenfor samfunnsvitenskapelig klimaforskning. Flere av kunnskapshullene som er avdekket er knyttet til samfunnsvitenskapelige spørsmål.» I følge kronikken forfattet av Hallén, finner utvalget at det er «behov for bidrag både fra sosiologer og atferdspsykologer i tillegg til økonomer og statsvitere». Hvis Hallén støtter dette, virker det noe underlig samtidig å mene at «I et langsiktig perspektiv er det ny energiteknologi som er svaret på klimautfordringen». Det siste er jeg imidlertid langt på vei enig i. Og selv om det sannsynligvis er en god ide å satse på flere ting på en gang, vil jeg som økonom, minne Hallén og andre håpefulle om følgende: Økonomer arbeider ikke med å utvikle ny energiteknologi. Godt er det.

AV DEN MILLIARDEN som årlig brukes på klimaforskning, går riktignok «bare» 60 millioner til det såkalte samfunnsvitenskapelige fagområdet. Men, hvis det innenfor klimaforskningen bør satses spesielt på kunnskap innenfor sosiologi, atferdspsykologi, økonomi og statsvitenskap, ja da undrer jeg på om tilstrømningen av offentlige midler til forskning om klimaproblemet kanskje er stor nok som den er. Så langt jeg har sett, finnes det flest gode forskere blant de med solid forankring i basale disipliner og veletablerte fag. Klimaforskning kan ikke regnes blant disse. Jeg tror at langsiktig grunnforskning har mer å tilby på klimaområdet enn opportunistiske program med stor pengesekk og mye politisk/administrativ velvilje.