Noen kjører Tesla, andre kjører buss. Her Bellona-leder Frederic Hauge.  Foto: Elisabeth Sperre Alnes
Noen kjører Tesla, andre kjører buss. Her Bellona-leder Frederic Hauge. Foto: Elisabeth Sperre AlnesVis mer

Mer pessimisme eller mer politikk?

Spørsmålet er ikke om det grønne skiftet blir fett eller kjipt, men hvem som får det fetere og hvem som får det kjipere.

Meninger

Klimakampen bør ikke bli for optimistisk, advarer Civitas Paul Joakim Sandøy i Dagbladet i dag. Han har et godt poeng: Vi kommer ikke utenom at omstillingen til nullutslippssamfunnet vil koste. Å kamuflere dette med framsnakking og «vinn-vinn-løsninger» er en kortsiktig strategi.

Men Sandøy sklir samtidig unna den reelle utfordringen vi står overfor i klimapolitikken — det som faktisk gjør den «politisk». Med formaninger om at «velgerne» må tåle upopulære tiltak, at «vi» må være klare for å ofre litt, står han i fare for å havne i den samme fella som champagne-optimistene gjør når de later som at alle vil tjene på det grønne skiftet.

Ethvert klimatiltak vil gi både kostnader og gevinster. Det store spørsmålet er hvordan de fordeles. Det finnes med andre ord ikke ett enkelt «vi» i klimapolitikken. Forskjellige velgergrupper har forskjellige interesser, ikke ulikt... vel, ethvert annet politikkområde.

Like problematisk som unyansert optimisme er derfor tendensen til å gjøre klimapolitikk til et avpolitisert, teknisk spørsmål som gjemmer bort fordelingseffektene i det grønne skiftet. Denne tendensen finnes det også spor av i Sandøys innlegg: Han nevner flere områder der det skal være «bred enighet» om hva som åpenbart er «den mest effektive måten» å redusere utslippene på — hvis det bare ikke hadde vært for de irriterende velgernes «vrede».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Problemet med denne tendensen til å gjøre klimapolitikken teknisk er at dersom man mangler et blikk for fordelingseffekter og motstridende interesser, blir det også vanskelig både å forstå hvorfor enkelte klimatiltak strander og å finne gode alternative løsninger.

For å ta to eksempler jeg kjenner godt fra mitt eget arbeid med internasjonal klimapolitikk:
• Under klimatoppmøtet i København var Angela Merkel og Jens Stoltenberg samstemt uforstående til at mange utviklingsland nektet å godta G8-landenes mål for utslippsreduksjoner. De var helt uforberedt på at utviklingslandene rett og slett ønsket en annen fordeling av klimainnsatsen enn den Europas fremste klimaforskere hadde regnet ut var «best».
• I arbeidet med å bevare regnskog i tropiske områder, blir ekspertene stadig overrasket når lokalsamfunn motsetter seg planer om  å verne deres leveområder. McKinsey har jo tross alt beregnet at det er langt mer «effektivt» å få småbønder til å slutte å dyrke mat enn å begrense produksjonen av palmeolje!

Poenget her er ikke at man bør legge seg flat for enhver innvending mot foreslåtte klimatiltak, men at vi må ta reelle diskusjoner om hvilke klimatiltak som er mest rimelige og hvordan konsekvensene bør fordeles. Til og med dogmet om kostnadseffektivitet må kunne tas opp til debatt: Selv om det er mer lønnsomt å innskrenke den grovfôrbaserte matproduksjonen i distrikts-Norge enn å holde igjen på tildeling av nye leteområder til oljeindustrien, er det langt fra gitt at førstnevnte bør gis politisk prioritet.

Partiene både til høyre og venstre har vært for dårlige til å vise fram hva som er spesifikt for deres løsninger på klimaproblemet — hvilke interesser de prioriterer, hvilke fordelingseffekter de ønsker, og hvilke virkemidler de vil bruke for å oppnå dem. Dermed havner vi i den forvirrende situasjonen at ingen norsk politiker har puttet mer penger inn i det internasjonale kvotemarkedet enn en finansminister fra SV, mens en tidligere Unge Høyre-leder som Sandøy ser ut til å foretrekke avgifter framfor kvotehandel. Vi har til og med fått et parti som hevder at klimaspørsmålet kan frikobles fra politikkens høyre-venstre-akse — som om politisk ståsted ikke spiller noen rolle for hvordan man ønsker å løse problemet.

I denne situasjonen skal Civita ha honnør for å være tidlig ute blant de politiske tankesmiene til å ta skikkelig tak i klimaspørsmål. Forhåpentligvis kan det inspirere andre aktører til å komme på banen, bidra til å skjerpe partienes egen politikkutvikling, og tydeliggjøre de ulike måtene det er mulig å løse klimaproblemet på.

Når det snart bare er Carl I. Hagen igjen som tviler på at klimaendringene er et reelt problem, er det på tide å bringe klimadebatten videre — inn i de kronglete spørsmålene om det grønne skiftets fordelingseffekter og motstridende interesser.

Vi må rett og slett våge å gjøre klimapolitikken politisk.