SKULDERKLAPP FRA MENIGHETEN: Hvem som helst kunne i grunnen vunnet popkategorien som Montée hentet hjem, men Montée var kanskje det riktigste, i streng smaksdommerforstand. Foto: Eirik H. Urke
SKULDERKLAPP FRA MENIGHETEN: Hvem som helst kunne i grunnen vunnet popkategorien som Montée hentet hjem, men Montée var kanskje det riktigste, i streng smaksdommerforstand. Foto: Eirik H. UrkeVis mer

Mer pop enn Donkeyboy?

Spellemannpris - et skulderklapp fra menigheten.

||| Donkeyboy kunne vunnet fem priser, og vant tre.

Röyksopp fikk med seg to uangripelige priser.

John Olav Nilsen & Gjengen vant selvsagt rockklassen, siden de ikke ble årets nykommer.

The Cumshots med en ikke-tilstedeværende Kristopher Schau i spissen har lenge hatt tung lobbystøtte fra kjente premissleverandører, for eksempel «Lydverket»s Asbjørn Slettemark, og fikk derfor en ikke altfor overraskende metalpris.

Og at Montée, tilsynelatende overraskende, snappet den gjeve popgruppeprisen foran nesa på langt mindre kritikerroste og langt mer folkelige Donkeyboy, understreker bare at Spellemann-heder først og fremst handler om skulderklapp fra menigheten.

Juryordningen har egentlig aldri vært spesielt omstridt i Spellemann-sammenheng, bortsett fra at komiteen i «gamle dager» - det vil si i åra før den mer alternativorienterte Alarm-prisen kom og gjorde livet surt for dem — ofte ble beskyldt for å løpe storselskapenes ærend og glemme det som faktisk var årets beste plater.

I konkurranse med Alarm, ble arbeidet i Spellemannkomiteen skjerpet betydelig, de fylte opp juryene, særlig i populærkulturkategoriene, med unge, kompetente folk fra samme miljøer som musikerne de skal hedre. Resultatet ble da også raskt at Alarm-prisen sluttet å være så veldig alternativ. Montées seier i popgruppekategorien ville aldri kunnet skjedd i 1990 eller i 1995.

Utover enkelte forglemmelser i nominasjonsprosessen og den nesten sensasjonelle utelatelsen av Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebøs juleplate (det blir vel en egen kategori neste år, eventuelt en «Åpen åpen klasse»), var prisvinnerne i går trygge, konsensuspregede og musikkpolitisk korrekte.

Hvem som helst kunne i grunnen vunnet popkategorien som Montée hentet hjem, men Montée var kanskje det riktigste, i streng smaksdommerforstand.

I den samme smaksdommerforstanden kommer Donkeyboy gjerne til kort. At folkets pris — årets hit og årets video — går til popeventyret fra Drammen, er derfor akkurat slik det skal være.

Den klassiske kabaløvelsen på tvers av fagjuryene, som alltid kjennetegner en veldreid Spellemannutdeling, var på plass (DumDum får tekstforfatterpris, men ikke pris for årets rockplate, for eksempel) og hvis noen skal føle seg neglisjert på faglig grunnlag, så er det vel Stein Torleif Bjella, som hadde fortjent både en visepris og tekstforfatterprisen som hans produsent Kjartan Kristiansen i stedet fikk.

Og hva gjør man egentlig med Alexander Rybak oppi alt dette?

Nesten et år etter landet gikk amok i «Fairytale»-rus, er låten gammel og ihjelspilt, folket har ikke glemt den, men Donkeyboy og mange andre har lagt seg oppå den inni pophjernen.

Så den eneste måten å få gitt Rybak en pris på, er at Menighetsrådet - Spellemannkomiteen selv - griper inn og deler ut det gjeveste Spellemanntrofeet. Blir Rybak en døgnflue, og det er ikke utenkelig, var dette både første og siste sjanse til gi ham denne prisen.

At Sissel & Odd ikke hedres for 350.000 solgte plater i Spellemannutdelingen på noen måte, viser at kabalen rett og slett ikke gikk opp. Det er derfor mest å betrakte som en arbeidsulykke, det som i sosiale medier omtales enkelt og greit kalles fail.