I den nye regjeringsplattformen til den blåblå regjeringen tas begrepet realistisk utenrikspolitikk i bruk. Ingen er vel mot realisme, men hvis den gamle debatten om motsetning mellom idealisme og realisme i utenrikspolitikken med dette igjen bringes opp, er jeg uenig i en slik dreining. Norsk engasjement for menneskerettigheter, miljø, fredsbygging og bistand er i tråd med norske egeninteresser. Klimatrusselen stopper ikke ved landegrensene, og den rammer oss alle. En bedre organisert verden er i vår egeninteresse.

Innsats for fred og forsoning kan begrense menneskelige lidelser og hindre spredning av terror og kriminalitet, det er også i vår opplyste egeninteresse. Engasjement for disse sakene som tidligere ble sett på som ren idealisme gir oss en sterkere stemme internasjonalt. Vi blir en viktigere nasjon enn det størrelsen tilsier fordi vi har et engasjement ut over oss selv. Derfor kan en sterkere orientering mot våre strategiske og økonomiske interesser bidra til at større stater vil lytte mindre til den norske stemmen i det internasjonale samfunn.

Litt forenklet er det to bilder av Norge i det internasjonale samfunn. Det ene er av et lite, rikt land som er tilfreds og stolt av seg selv. Det andre bildet er et lite, rikt land med stort vilje til å dele og skape en mer rettferdig verden. Derfor er norsk bistandsmål viktig. Andre land kutter sine bistandsbudsjetter, mens vi har stått fast ved målet om én prosent bistand. Målet står ikke i motsetning til norske egeninteresser.