Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mer rettspsykiatri?

Den foreslåtte «redningsplanen» er et avkledd fagmiljøs forsøk på sminke opp en gammel skjøge for å selge henne en gang til.

TYNT GRUNNLAG: «Det er ikke avgitt en eneste rettspsykiatrisk erklæring her til lands, som ikke ville kunne punkteres fullstendig, gitt tilsvarende grundighet og omfang som i terrorsaken», skriver kronikkforfatteren. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix
TYNT GRUNNLAG: «Det er ikke avgitt en eneste rettspsykiatrisk erklæring her til lands, som ikke ville kunne punkteres fullstendig, gitt tilsvarende grundighet og omfang som i terrorsaken», skriver kronikkforfatteren. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix Vis mer

Jeg har ingen mening om massemorderen. Tilregnelig eller utilregnelig; han er irrelevant. Men jeg har en mening om den rettssikkerhet han har nytt godt av: Aldri før har det vel hendt at to rettspsykiatere har gjennomført 13 samtaler av til sammen 36 timers varighet med en observand. Aldri før har vel observanden oppnådd å få en second opinion - med bistandsadvokatenes hjelp.

Aldri før har vel to nye rettspsykiatere gjennomført 11 nye samtaler av til sammen nye 36 timers varighet, understøttet av et 18 personer stort tverrfaglig sammensatt team av autorisert helsepersonell, med gjennomsnittlig fartstid på 21 år innenfor det psykiske helsevern, for gjennomføring av døgnkontinuerlig observasjon i tre uker.

Aldri før har vel en domstol ryddet plass i en uke til ende for alternative «ekspertvitner» for å belyse tilregnelighetsspørsmålet; tre historikere, tre psykiatere, to psykologer, to filosofer, en religionshistoriker, en sosialantropolog, en statsviter, en informatiker og en journalist. Om bare alle observander hadde hatt det slik …

Det er ikke avgitt en eneste rettspsykiatrisk erklæring her til lands, som ikke ville kunne punkteres fullstendig, gitt tilsvarende grundighet og omfang som i terrorsaken. Observasjonen av terroristen, og behandlingen av tilregnelighetsspørsmålet, savner sidestykke i norsk strafferettspleie. Trass i dette ligger rettspsykiatrien igjen på arenaen med brukket rygg og minimalt med tillit.

Når vi nå skal debattere ordningens framtid, kan det være grunn til å minne om hva som er praksis i den rettspsykiatriske hverdagen, i saker utenfor offentlighetens søkelys. Faste makkere, fra samme fagmiljø, som møter observanden sammen, og svært sjelden gjør et grundig arbeid, er regelen. Kun unntaksvis samtaler de med observanden mer enn en time eller to, ofte ikke i det hele tatt.

Politi og påtalemyndighet benytter seg i stor grad av «faste» psykiatere, hvor man i navnet bestiller en utredning, men i praksis en gitt konklusjon og et gitt resultat. Mot å levere «fellende erklæring» sikres politipsykiaterne stadig nye oppdrag. Vi har rettspsykiatere som leverer blåkopi av samme erklæring tre ganger i året, og på den måten tjener seg en god ekstra årslønn for et par ukers arbeid.

Sirkelargumentasjon er regelen; handlingen viser at observanden er dyssosial, og at han er dyssosial gjør handlingen desto mer alvorlig. Som understøttelse tar man hva man har for hånden. Politirapporter blir til «komparentopplysninger». En 20 år gammel skattesak «beviser» observandens langvarige skjevutvikling og graverende asosialitet.

Lite eller ingenting har endret seg siden 50-tallet, hvor rettspsykiaterne brukte Fredrik Fasting Torgersens «ubehjelpelige forsøk på maling etter prospektkort og diktning uten rytme og rim» mot ham. Dette er hverdagen i norsk rettspsykiatri. Terrorsaken var et eksepsjonelt unntak.

Så hva nå? Mer eller mindre rettspsykiatri? Mitt svar er helt klart: Så lite som mulig. Sakkyndige bør bare benyttes i saker hvor det er tvil om tilregnelighet, og begrense seg til utelukkende å vurdere tilregnelighetsspørsmålet. Det medisinske prinsipp, hvor psykose i seg selv medfører straffrihet, må skrotes. Jeg vil støtte en innføring av det psykologiske prinsipp, hvor straffrihet gjøres avhengig av at psykosens sentrale kjennetegn - «uten evne til realistisk vurdering av omverdenen» - foreligger. Dersom det psykologiske prinsipp hadde lagt til grunn, ville massemorderen blitt dømt til forvaring, selv med en schizofrenidiagnose.

På den annen side: Manglende evne til realistisk vurdering av omverdenen kan også gjelde psykosenære tilstander. Vi bør innføre en fakultativ straffrihetsregel.

Sist, men ikke minst: Sakkyndighet bør overlates til psykologer med behandlingserfaring. Hvorfor i all verden skal leger, med et grunnkurs i psykologi, drive med dette? De er åpenbart inkompetente. De fleste av dagens rettspsykiatere driver ikke med behandling. De har verken evne eller vilje til det. Mens dyktige klinikere skyr rettspsykiatrien som pesten.

I denne situasjonen legger Pål Grøndahl, Cato Grønnerud, Ulf Stridbeck, Henning Værøy og Harald Brauer fram en «redningsplan» for norsk rettspsykiatri. Deres svar på at rettspsykiatrien står tilbake som en keiser uten klær: Mer rettspsykiatri. Redningsmennene vil innføre et rettspsykiatrisk byråkrati, med spesialisering, eget institutt, og egne rettspsykiatriske klinikker. Foruten at det strengt tatt ikke behøves, og at det vil koste en formue, har jeg ingen tro på at dette vil tiltrekke seg dyktige fagfolk.

Videre vil redningsmennene basere rettspsykiatrien på «forskningsbasert kunnskap og vurderingsmetodikk», i form av «bruk av mer standardiserte og vitenskapelig aksepterte utrednings- og testmetoder». Det kan høres tilforlatelig ut; som om det skulle finnes en objektiv standard som kan gjøre psykiatrien til en eksakt vitenskap. Slik er det ikke. Også de standardiserte metodene baserer seg til syvende og sist på skjønn, og er høyst upresise. Disse verktøyene, som forsøker å dedusere gruppetrender til individnivå, og som gjennomgående overvurderer personlighetsfaktorer på bekostning av situasjonsfaktorer, har så store feilmarginer at de i praksis er ubrukelige.

Sannheten er at psykiatere ikke har bedre evne enn rørleggere til for eksempel å forutsi farlighet. De behersker det ikke bedre i dag enn de gjorde for et par hundre år siden, da lav panne, kraftig kjeveparti og manglende øreflipper ble betraktet som sikre indikatorer på farlighet.

At redningsmennene vil gi sakkyndige «automatisk tilgang til journaler og helseopplysninger» er graverende, svært trist, og vil formodentlig virke mot sin hensikt, idet det vil holde potensielt farlige personer unna å søke hjelp og behandling. Jeg oppfatter den foreslåtte «redningsplanen» som et avkledd fagmiljøs forsøk på sminke opp en gammel skjøge for å selge henne en gang til. Det er hva vi minst av alt behøver.

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media