Mer rocka enn 1000 gitarer

Mer hissende, mer aggressivt, mer diabolsk og mer voldelig enn noe annet rockemonster i dag. Navnet er The Prodigy, og fredag gjorde de alt de kunne for å jevne Rockefeller med jorda.

Det var hett som i helvete på Rockefeller denne kvelden. Og leder for opptøyene, en siklende og spyttende liten pønkesatan med rakett i ræva - Keith Flint.

90-tallets viktigste

En fryd å være på konsert når energien ligger på et slikt skyhøyt nivå. Selv om det ikke bør fornektes at konserten inneholdt et par dødpunkter, og at vi brukte deler av konserten til å bekymre oss over hvorvidt Rockefellers fundament ville tåle belastningen med så mange spinnville konsertgjengere på et og samme golv.

Prodigy er utvilsomt 90-tallets viktigste band med sin totale sammensmelting av tekno og pønkrock. De blir elsket av så vel «hipp-hoppers» som «pønk-rockers», for å sitere kveldens konferansier(!).

Gi meg Prodigy

Lyden av Prodigys hybridrock på Rockefeller er lyden av en ny tidsalder der rock ikke lenger er synonymt med gitar, bass og trommer. Liam Howletts grovkorna maskinriff på låter som «Firestarter» og «Breathe» låter mer eggende og mer rock'n'roll enn noe annet vi har hørt i år. Derfor ser det ut som en pussig anakronisme når Prodigy drar gitarist Gizz Butt inn på scenen for å spille på et par låter. Fyren er rett og slett overflødig, all den tid Prodigy live er mer rocka enn 1000 gitarer.

Gi meg «Voodoo People», gi meg «Poison», gi meg «Smack My Bitch Up», ja gi meg hele heksegryta. Rocken er død, lenge leve rocken!