Høyresida i Norge bør gratuleres for økt intellektuell virksomhet og flere bokutgivelser. Miljøer som Minerva og Civita fortjener ros for side bidrag til norsk debatt. De løfter ytringsfrihet, personvern og utfordrer det satte partilandskapet i Norge, og de kritiserer med rette venstresida for ikke å bruke nok krefter på egne, alternative løsninger.

Problemet er bare at folk som regel ikke vil ha politikken deres. Velferdsstaten er et gode for folk, ikke et skjellsord. Bildet Høyres Torbjørn Røe Isaksen tegner i sin kronikk i Dagbladet 27. februar, av ei innstørknet venstreside i kamp mot en ny og dynamisk høyrevind er utdatert og karikert. Det hører mer hjemme i 80-tallets debatt om reklamefinansiert TV enn i en oppsummering av det siste tiåret.

For det er ikke tilfeldigheter som har gitt rødgrønn regjering i to påfølgende perioder. Det er en forlengelse av de nye alliansene som oppsto for litt over et tiår siden, det Torbjørn Røe Isaksen avslørende nok kaller «en salig blanding av sosialister, fagforeningsfolk, bønder, vanlige arbeidsfolk og en gruppe pøblete anarkister».