Høyresida i Norge bør gratuleres for økt intellektuell virksomhet og flere bokutgivelser. Miljøer som Minerva og Civita fortjener ros for side bidrag til norsk debatt. De løfter ytringsfrihet, personvern og utfordrer det satte partilandskapet i Norge, og de kritiserer med rette venstresida for ikke å bruke nok krefter på egne, alternative løsninger.
Problemet er bare at folk som regel ikke vil ha politikken deres. Velferdsstaten er et gode for folk, ikke et skjellsord. Bildet Høyres Torbjørn Røe Isaksen tegner i sin kronikk i Dagbladet 27. februar, av ei innstørknet venstreside i kamp mot en ny og dynamisk høyrevind er utdatert og karikert. Det hører mer hjemme i 80-tallets debatt om reklamefinansiert TV enn i en oppsummering av det siste tiåret.
For det er ikke tilfeldigheter som har gitt rødgrønn regjering i to påfølgende perioder. Det er en forlengelse av de nye alliansene som oppsto for litt over et tiår siden, det Torbjørn Røe Isaksen avslørende nok kaller «en salig blanding av sosialister, fagforeningsfolk, bønder, vanlige arbeidsfolk og en gruppe pøblete anarkister».
For den «salige blandinga» var ikke bare de som hadde rett ved årtusenskiftet, da de advarte mot en verden med økte forskjeller, økonomiske og økologiske kriser og en kapitalisme ute av kontroll. Det er også de som rammes hardest. Det er de vanlige arbeidsfolka og deres «pøbelvenner» som betaler prisen for at fellesskapet nå betaler regninga for en finansøkonomi ute av kontroll - en finansøkonomi som er mye, mye større enn den faktiske produksjonen.
Det var også denne «salige blandinga» som skapte de nye alliansene som gjorde et nytt politisk prosjekt i Norge mulig, en regjering som gjorde noe så dramatisk som å øke skattene for de rike og fjerne skatter for vanlige folk, innføre nye velferdsordninger, slette u-landsgjeld, og så videre.
Denne «salige blandinga» redet grunnen for en regjering som driver motkonjunkturpolitikk i krisetider, holder arbeidsløsheten lav og avviser dogmene til Røe Isaksens økonomiske ledestjerne i sin tid som Unge Høyre-leder, nyliberalisten Friedrich Hayek.
Denne «salige blandinga» ser man kanskje ikke like mye i gatene i dag som i Oslo i 2002, da over ti tusen mennesker demonstrerte mot Røe Isaksens asurblå drømmeverden. Kanskje fordi de vant i Norge, mens Sverige valgte en kurs som har ødelagt arbeidslivspolitikken og gitt høy ungdomsledighet.
Politiske stemningsbølger fører til konkret politikk. Også når høyresida får hegemoni. Mange unge prøver i dag å etablere seg i et boligmarked som er den største etterlevningen etter forrige høyrevind i Norge.
Kåre Willochs engasjement for de svake på sine eldre år henger kanskje sammen med ansvaret hans for det enkeltstående mest urettferdige grepet i norsk politikk: Frislippet av boligmarkedet, med prismekanismer som fungerer helt hinsides og gjør at få i min generasjon har råd til egen bolig, om de ikke har foreldre med penger.
Det er sosial skeivfordeling med imponerende presisjon, og et monument over urettferdigheten som oppstår når det er marked, og ikke mennesker, som styrer. «Mennesker, ikke milliarder» er et fint slagord. Men det kollapser under vekten av milliardene som har rullet oppover i klassehierarkiet etter at Høyre tegnet boligkartet på nytt i Norge.
Venstresidas jobb er å presentere løsninger på disse utfordringene. Hvordan bygger vi et nytt boligmarked der generasjonskløft og skeivfordeling ikke er regelen? Hvordan forhindrer vi at Arbeiderpartiet gjentar tabben fra ti år tilbake og går mot høyre i arbeidspolitikken, slik de nå kan komme til å gjøre med vikarbyrådirektivet? Hvordan formulerer vi mer presist hvordan løsningen på verdens klimakrise og store skeivfordeling henger sammen? Hvordan forsvarer vi menneskeverdet i møte med ny nasjonalisme, banale skremmebilder og åpenbar rasisme? Dette er utfordringer venstresida må svare bedre og mer presist på.
Imens må høyresida fortsette spagaten Røe Isaksen illustrerer i sin kronikk. Han vil ta ære for høyresidas framgang på 00-tallet, men ikke krigene, krisene og urettferdigheten som fulgte. Han nevner ikke at den globale høyresidas frontfigur i disse åra var George W. Bush og at Norge under Høyre hadde en forsvarsminister som poserte i USA-topp (ikke en metafor, hun gjorde faktisk det).
Han vil framstille sin generasjon i Unge Høyre som åpen og nytenkende, men erklærer selv nyliberalismen han hadde så kjær som død. Det er lenge siden venstresida måtte gå i seg selv etter murens fall, og orientere seg på nytt. Den høyresida jeg husker fra 00-tallet var bister og innadvendt, med et så ensidig fokus på profitt, kutt i fellesskapsløsninger og «mer igjen for pengene» at Høyre nå har innført sitt nye slagord «mennesker, ikke milliarder» ikke som et angrep på venstresida, men som et tilsvar til seg selv anno 2001.
Nå ser vi demonstrasjonene, opptøyene, fortvilelsen som følger av et økonomisk system som ikke har fungert, og som har beriket så få på bekostning av så mange. Fellesskapet i mange land har måttet ta regninga for det frie, uregulerte markedets utskeielser.
Fri oss fra nye tiår med deres løsninger, og gi oss heller flere «salige blandinger» av vanlige arbeidere, bønder, sosialister og fagforeningsfolk. Det var en tid da høyresida rett ut kalte slikt for «pøbelvelde». Røe Isaksen er farlig nær. Jeg kaller det demokrati.
