Mer spillmoro skal du lete lenge etter

«Just Cause 2» underholder både høyt og lavt.

|||Vi er etter hvert blitt godt vant til å boltre oss i åpne områder i spillserier som «Grand Theft Auto» og «Crackdown», men altfor ofte er ikke disse områdene mer åpne enn at de ender ved bygrensa.

Andre spill som har forsøkt på å ta handlingen ut i naturen, har på sin side gjerne ikke klart å gjøre boltreplassene like spennende. De store områdene blir for rett og slett for innholdsløse.

Da det svenske spillet «Just Cause» kom i 2006, var intensjonen å gi oss en enorm lekestue der latinohelten Rico Rodriguez kunne gå bananas med våpen, kjøretøyer og den praktiske fallskjermen på ryggen. Men også dette spillet gikk i innholdsfella. Det var ikke nok å gjøre, og teknisk småkluss gjorde ikke saken bedre.

I oppfølgeren ser det heldigvis ut som om svenskene har lært leksa si. Denne gangen er Rico på plass i det fiktive øysamfunnet Panau, der rivaliserende geriljabander kjemper om makten.

Du befinner deg raskt i sentrum av begivenhetene, og får fra første stund teste ut alt hva øya har å by på av våpen, kjøretøyer og vanvittige actionøyeblikk.

Rico har også her den hendige og sammenleggbare fallskjermen på ryggen. Denne tillater ham å ikke bare hoppe fra høye bygninger og fly, men også å for eksempel stå på taket av en bil og sveve opp på oppdriften.

I tillegg har Rico nå en hendig utskytbar krok, ikke ulik den vi kjenner fra «Bionic Commando» - og med denne løftes Ricos bevegelsesevner drastisk.

Du kan kjapt klatre opp på fasaden av en bygning, du kan rykke soldater ut fra skjulestedene sine - eller hva med å hekte seg fast til et helikopter, for så å hive ut piloten?

I kombinasjon med fallskjermen framstår Rico som en blanding mellom Spider-Man og Batman, i tillegg til en god porsjon Antonio Banderas.

Når du får teken på hvordan ting henger sammen, og hva du faktisk kan gjøre, er det ekstremt moro å bare leke villmann over hele øysamfunnet, uten å tenke så mye på historien.

Det er en bra ting, for historien er skjøvet ganske langt i bakgrunnen her. Den setter grunnlaget for stemningen, samtidig som den gir deg en unnskyldning for å gå bananas i jungelen.

For å kunne fortsette på historieoppdragene må du nemlig fylle opp et slags kaosmeter. Dette betyr at du må sprenge militærbaser og utføre andre strøoppdrag før neste kapittel av historien låses opp - du skal like tilsynelatende umotiverte sideoppdrag for å kunne sette pris på «Just Cause 2», bare så det er sagt.

1

Panau er i utgangspunktet en veldig stor øy. Om du bare skulle beveget deg til fots, på motorsykkel eller i bil hadde det tatt ulidelig lang tid å komme seg fram.

Heldigvis har spillets utviklere vært rause på utplasseringen av en mengde forskjellige helikoptre og småfly, som letter på både transport og ildkraft. Ingenting er som å angripe en av øyas mange militærbaser fra lufta, enten det er med et angrepshelikopter eller et jagerfly.

Befinner du deg på et sted utenfor allfarvei, langt fra både ammopåfyll og transportmuligheter, kan du lett tilkalle hjelp fra svartebørshelikoptret. Dette sørger for alt fra våpen til småkjøretøyer - og om du skal langt av gårde, tilbyr det også lufthaik. Kjekt å ha.

Kombinasjonen mellom de historiebaserte oppdragene og den generelle ødeleggelsen du kan uføre for å bygge opp ryktet ditt, sørger for en svært variert og underholdende spillopplevelse i «Just Cause 2».

Det er riktignok småplukk man lett kan sette fingeren på, men det hindrer ikke spillet fra å være noe man har lyst til å vende tilbake til, igjen og igjen.

Mer spillmoro skal du lete lenge etter