UVAKSINERTE BARN: Det er ikke vaksinemotstand, men utilgjengelige vaksiner som gjør at europeiske barn forblir uvaksinerte. Foto: Science Photo Library / NTB Scanpix
UVAKSINERTE BARN: Det er ikke vaksinemotstand, men utilgjengelige vaksiner som gjør at europeiske barn forblir uvaksinerte. Foto: Science Photo Library / NTB ScanpixVis mer

Mer tillit, mindre tvang

Vi kan ikke la politikerne gjøre helsevesenet til en paternalistisk kjempe som durer fram med loven i venstre hånd og sprøyta i høyre.

Kommentar

I Norge er vi både heldige og glemske. Før vaksinen mot meslinger ble innført i 1969 døde mellom fem og ti barn hvert år av meslinger. Mange utviklet hjernebetennelse og risikerte å få varige hjerneskader.

«For få husker hvordan sykdommen var», sa overlege Synne Sandbu da det stormet rundt vaksinemotstandere tidligere i år.

Vi behøver ikke å grave i vår kollektive hukommelse for å forstå hvor dødelig vaksinemangel kan være. Det holder å følge med på utenriksnyhetene.

Selv om stiftelsen Global Alliance for Vaccine and Immunisation har avverget syv millioner dødsfall de siste femten årene, dør fortsatt et barn hvert tjuende sekund av en sykdom som kunne vært forebygget med en vaksine. Det nedslående nå er at antallet uvaksinerte øker i vestlige land med gode vaksinasjonsprogrammer. Flere blir syke av sykdommer som ikke burde være farlige i vår samtid.

36 europeiske land, inkludert Norge, opplevde utbrudd. Selv om Europa er verst, i vestlig forstand, er det USA som har fått overskriftene. Vårens vaksinasjonsdebatt ble utløst av et utbrudd i California der 147 mennesker ble syke. Mange forklarer dette med vaksinemotstand.

Vaksinen mot meslinger, røde hunder og kusma, MMR-vaksinen, har vært gjenstand for mye og uberettiget kontrovers de siste tiårene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1998 publiserte det prestisjetunge tidsskriftet Lancet en studie av Andrew Wakefield. I denne presenterte Wakefield en sammenheng mellom autisme og MMR-vaksinen. Lancet trakk tilbake rapporten da grove feil i studien ble avdekket. Deltagerne i forsøkene hadde blant annet blitt rekruttert av vaksinemotstandere. Men skaden var allerede skjedd. I 1995 ble 92,5 prosent av alle toåringer i Storbritannia vaksinert. I 2003 hadde andelen sunket til 78,9 prosent.

Skepsisen mot MMR-vaksinen har siden vedvart. En studie fra 2010 viste at over 50 prosent av alle foreldre er redde for bivirkninger ved vaksiner og at hele 25 prosent tror at vaksiner kan gi autisme.

Bekymringen blir ikke mindre av at høylytte kjendiser står i bresjen for vaksinemotstanden.

I 2007 arrangerte kjendisparet Jim Carrey og Jenny McCarthy en markering mot vaksiner. Omtrent tusen mennesker dukket opp. Kjendisparet fikk likevel mye medieoppmerksomhet.

I et intervju med Oprah Winfrey ble McCarthy konfrontert med det faktum at det ikke er vitenskapelig etablert en sammenheng mellom autisme og vaksiner. Triumferende svarte hun: Min sønn er min vitenskap.

Vaksinemotstand blant mennesker som Jenny McCarthy er en del av en større og mer generell skepsis mot etablert naturvitenskap. For dem er ikke vaksinemotstanden et faglig begrunnet valg, men et livssyn.

«Så lenge de lærde strides, tror jeg på naturen», skrev Sølje Bergman, skuespiller og vaksinemotstander, på sin blogg da hun redegjorde for sin skepsis.

Med dette som bakteppe, er det forståelig at Arbeiderpartiet vedtok vaksinasjonspåbud på sitt landsmøte i april.

Partiets ordførerkandidat i Oslo, Tone Tellevik Dahl, har vært en sterk pådriver for påbud. Ønsket hennes er i første omgang å gjøre barnevaksinasjonsprogrammet obligatorisk i hovedstaden. Australia har allerede vedtatt sanksjoner mot vaksinemotstandere. Fra og med 2016 blir foreldre som ikke vaksinerer ungene sine fratatt barnetrygden.

Dersom Arbeiderpartiets ønske blir en realitet vil det sannsynligvis komme sanksjoner mot norske foreldre også.

Men det er ikke hardbarka vaksinemotstandere som er hovedårsaken til den reduserte vaksinasjonsdekningen. Derfor bør vi ikke la dem sette premissene for vår debatt om vaksiner, og vi bør i hvert fall ikke basere våre lover på deres uvitenhet.

Det er manglende evne til å følge opp informasjon eller tilbud fra helsestasjonen, språkvansker, fravær av kulturkunnskap og lav sosioøkonomisk status som er hovedårsaken til lav vaksinasjonsdekning.

Da er det ikke vaksinemotstand, men vaksineutilgjengelighet som gjør at europeiske barn forblir uvaksinerte. Et påbud øker kanskje tilgjengeligheten, men det er garantert at et påbud øker konfliktnivået.

De tretti årene som fulgte det første obligatoriske vaksinasjonsprogrammet i Storbritannia, i 1853, produserte 200 ulike motstandsgrupper mot vaksiner. Mennesker deler en grunnleggende, universell egenskap: Vi liker ikke tvang. Selv når tvangen er til vårt beste.

Helsevesenet vårt er basert på tillit. Det er på grunn av denne tilliten at barnevaksinasjonsprogrammet i Norge har vært vellykket. Tilliten blir svekket dersom vi lar politikerne gjør helsevesenet til en paternalistisk kjempe som durer fram med loven i venstre hånd og sprøyta i høyre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook