Filmanmeldelse: «Familien Addams 2»

Mer tortur, takk

Den mest morbide av USAs situasjonskomedie-kjernefamilier er tilbake, med vekslende hell.

FAMILIETUR: I oppfølgeren til animasjonsfilmen fra 2019, skal den morbide familien Addams på biltur gjennom USA. Trailer: MGM/SF Vis mer
Publisert

Familien Addams, som ser ut som om de permanent har kledd seg ut til Halloween og synes toppen av kos og hygge er grotesk lidelse og død, har eksistert siden 1938. Først som avistegninger, deretter som blant annet tv-serie, spillefilmer og nå sist som dataanimerte barnefilmer.

Ukas premiere er en enkeltstående oppfølger til sistnevnte fra 2019.

Den tungsindige eldstedatteren Wednesday (Chloë Grace Moretz) går inn i et enda mørkere modus da verken familien eller skolen anerkjenner hennes geni etter en naturfagsoppvisning.

«Familien Addams 2»

Animasjonskomedie

Regi: Greg Tiernan, Conrad Vernon
Skuespillere: Engelske stemmer: Oscar Isaac, Charlize Theron, Chloë Grace Moretz, Snoop Dogg, Bette Midler. Norske stemmer: Matilda Gressberg, Jan Gunnar Røise, Cathrine Bang Norum, Simen Sand, Jesper Leporanta, Jon Erling Wevling
Premieredato: 29. oktober 2021
Aldersgrense: 6 år
Orginaltittel: «The Addams Family 2»

«Ikke nok tortur av den gøyale varianten.»
Se alle anmeldelser

Far Gomez (med stemmen til Oscar Isaac, fra «Dune» og den siste Star Wars-trilogien) prøver å komme nærmere henne ved å – litt oppkonstruert – ta med familien på road trip gjennom USA.

Idet den skranglete bilen er pakket og klar til avreise, blir Gomez og Morticia (Charlize Theron) oppsøkt av en advokat som hevder Wednesday ikke er en biologisk Addams, men snarere hans klients forbyttede barn.

Sadistisk slapstick

Med den tråden hengende, suser vi fra turistattraksjon til turistattraksjon. Familien har selvsagt valgt severdighetene ut fra sine egne, makabre preferanser: Salem, åstedet for de beryktede hekseprosessene, så Wednesday endelig kan få se hvor jenter på hennes egen alder ble brent på bålet. Niagarafossen for de mange turistdødsfallene der. Grand Canyon for den eksistensielle tomheten. Og så videre.

På veien oppstår det naturligvis slapstick og forviklinger og sadistiske, svartkomiske løsninger på små og store problemer.

Noe av det er plumpt og billig, men mye fungerer også bedre enn man kanskje skulle tro.

Stemmeskuespillerne er på hugget (obs: Filmen finnes i norskdubbet versjon også, men denne anmeldelsen er basert på originalversjonen), replikkene har tidvis snert, og den mørke humoren er ikke fullstendig vannet ut i familiefilmenes trygge plaskebasseng.

En tilbakevendende vits er at Wednesday prøver å lokke sin enfoldige bror Pugsley inn i stekeovner og under giljotiner, kveler ham med en pute, eller karnøfler ham via voodoo-dukken sin. Mest fordi hun kjeder seg som bare tenåringer på biltur med familien kan.

«It’s torture, and not the fun kind», som hun sier.

Identitetskrise

De fleste av disse innslagene er riktignok raskt introdusert og raskt glemt, og bilturen er temmelig retningsløs inntil filmen omsider bestemmer seg for å fortelle den historien den egentlig har lyst til (og burde), om Wednesdays opphav og gryende, pubertale identitetskrise.

I det hele tatt prøver filmen å ri på to hester, som mer enn én gang spenner bein på hverandre.

Den aparte slekta med sin entusiastiske, aristokratisk nedsnødde tilnærming til verden utenfor, er en morsom kontrast til amerikansk plastkultur. Og bak sitt morbide ytre har familien faktisk en rørende kjærlighet og lojalitet for hverandre. Men filmen klarer dessverre aldri helt å makse verken sitt satiriske eller emosjonelle potensial.

Best er den når Wednesday får fritt spillerom til å være en talskvinne for desillusjonert ungdom i alle aldrer som holder verdenssmerten på en armlengdes avstand med livstrøtt nonchalanse, tusenmetersblikk og giftige observasjoner levert med flat stemme.

Eller som hun sier når hun avslår en klem fra faren for n-te gang: «I’ve been social distancing since birth».

Hun hadde fortjent en bedre, mer fokusert film. Som det er nå, er det ikke nok tortur av den gøyale varianten.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer