Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Bylarm 2020: Anmeldelser

Mer trøkk, takk!

Her er torsdagens Bylarm-anmeldelser.

Live-published photos and videos via Shootitlive

Kamara (Rockefeller, kl. 00.30 natt til fredag)

Fatumata Kamara fra Bergen er blant Bylarm-artistene med kraftigst vind i ryggen: Hun har både Øya-booking, Sony-kontrakt og førsteplass på unge lovende 2020-lista til Musikknyheter på CV-en.

Likevel er det nesten faretruende tomt i lokalet i minuttene før 22-åringen entrer scenen på Rockefeller. Er alle på VIKING_DEATH_TRAP.EXE?

Den nærmest overjordiske selvtilliten hun utstråler røper i hvert fall ingen skuffelse over labert oppmøte. Hvis noen artistspirer skulle trenge kurs i hvordan «ta» scenen, er det bare å ringe denne dama.

POPHÅP: Kamara har sikret seg platekontrakt med Sony Music. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
POPHÅP: Kamara har sikret seg platekontrakt med Sony Music. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Kamara åpner med «Don't Call My Name», en sassy pop-sak som setter tonen for resten av konserten. I et hav av artister med instrumenter «på boks» låter det organiske lydbildet til Kamara friskt.

Og akkurat idet man frykter at låtene kan bli for gladpoppete og friksjonsløse, kommer hun med et brøl eller «bitch»-utrop, som gir musikken nødvendig motstand.

Et par ting stikker imidlertid kjepper i konserthjulene. Lydbildet mangler tidvis mellomtone, noe som gjør at kompet låter litt spinkelt. Det gir ikke mening når det står fem musikere på scenen. Mer trøkk, takk!

Kamara synger småsurt i flekkene, og det er ikke alltid harmoniene med de to koristene sitter knivskarpt. Det er lett å tilgi hvis du heter Håkan Hellström, men på poplinja som Kamara legger seg på lugger det når tonene ikke sitter som de skal.

Kanskje var det nervøsitet, kanskje trenger hun mer rutine.

Sistnevnte skal 22-åringen nok rekke å opparbeide seg. Under siste låt, singelen «20 Something» er det nemlig tettpakket med publikum foran scenen. Forståelig nok. Dette er funky pop med potensial, selv om de store hitlåtene fortsatt mangler.

Bare å bli vant til det synet, Kamara.

Kamara spiller også på Blå kl. 19.30 fredag.

Live-published photos and videos via Shootitlive

Daufødt (Krøsset, kl. 22.30 torsdag)

Myke låter innen R&B-sjangeren kalles ofte «baby making music». Hvis vi da hopper ni måneder fram i tid, må musikken til Daufødt være ypperlig til å trøkke ut en unge til – det fæle navnet til tross.

Eskild Myrvoll, Mads Antonsen, Annika Linn Verdal Homme og Eirik Albrethsen Reithaug lager nemlig sinna punkrock som gir en lyst til å brøle med.

Bandet, med medlemmer fra Mandal, Kristiansand og Gjøvik, øser ut energi fra den lille scenen på Krøsset.

Vokalist Annika ser ut som en punkvalkyrie med sitt lange, blonde hår og hockeybeskyttelse (?) på overkroppen. For en rå frontfigur!

PUNKVALKYRIE: Annika Linn Verdal Homme fra Kristiansand. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
PUNKVALKYRIE: Annika Linn Verdal Homme fra Kristiansand. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Er det noen som trenger beskyttelse, er det imidlertid publikum. 22-åringen hopper fryktløst ned på gulvet og brøler oss i ansiktet flere ganger i løpet av settet.

Daufødt spiller ikke ut sin tilmålte halvtime, men gir seg etter 22 minutter. Det føles for så vidt greit. Musikken er såpass monoton at behovet for variasjon hadde blitt mer påtrengende ved et lengre sett.

Hvis Daufødt vil selge ut Spektrum, slik de spøker med overfor P3, må de imidlertid jobbe hardere. Av scenen, må vite.

På scenen gir de oss en musikalsk trøkk i trynet.

Daufødt spiller også på John Dee kl. 22 lørdag.

Live-published photos and videos via Shootitlive

L.U:N.A (Kulturkirken Jakob, kl. 20.00 torsdag)

Har Norge fått vår helt egen Billie Eilish? Den fransk-bergenske duoen Luna byr på flere argumenter.

Rent relasjonsmessig er de én til én: lillesøster er frontfigur og sanger, storebror er produsent.

Men likheten stopper ikke der. Idet Mia Roussel entrer scenen i Kulturkirken Jakob er den fysiske likheten slående: 20-åringen har satt opp håret i space buns, klesdrakta er løstsittende T-skjorte og bukser med tegninger på.

Også musikalsk kan Luna minne om det amerikanske stjerneskuddet: harde beats drønner ut i kirkerommet, mens Roussel serverer kattemyk vokal på vekselvis bergensk og fransk.

Men der Eilish frir til popen, lener Luna seg mer mot r&b og hip hop.

STERK SCENEPERSONLIGHET: Mia Roussel, som fronter Luna. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
STERK SCENEPERSONLIGHET: Mia Roussel, som fronter Luna. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer

Under fjorårets P3 Gull knivet Luna om prisen for Årets liveartist, mot langt mer erfarne størrelser som Karpe og Sondre Justad. I Kulturkirken Jakob er det lett å forstå hvorfor. Mia Roussel har en sterk tilstedeværelse og fascinerende scenepersonlighet.

I det ene øyeblikket lener hun seg bakover som en hvilken som helst gangsterrapper. I det andre øyeblikket går hun krokbøyd over scenen som en øgle. Og i det tredje byr hun på et skolepikeaktig, ektefølt takk over at «dokker bryr dokker for å være her».

Og så synger hun nydelig, med en varme som smyger seg under huden på lytteren.

Det Luna savner er sterkere låtmateriale. Under settet på Bylarm torsdag var det få låter som stakk seg ut, med unntak av singlene «Sympati for djevelen» og ferske «ASP». Resten var en helt OK masse av harde beats og myk vokal, med for lite variasjon til at man ble ordentlig revet med.

Luna vant tidligere denne uka NOPA-stipend, som deles ut til unge låtskrivere som kommer til å prege norsk musikkliv framover. Forhåpentligvis tar bror og søster Roussel stipendpengene med i studio.

Luna deler likhetstrekk med Billie Eilish, jo, men samtidig er de helt sin egen. Og dét er jeg spent på hvordan de utvikler videre.

Luna spiller også på Parkteatret kl. 19 fredag.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!