VERDIBYGGERE: Jeg ønsker meg mer fokus på gutta og damene på gølvet på NHO-konferansen i framtida, skriver kronikkforfatteren og berømmer Bjarne Brøndbo (bildet) for kronikken i Dagbladet forrige lørdag. 
Foto: Anniken C. Mohr
VERDIBYGGERE: Jeg ønsker meg mer fokus på gutta og damene på gølvet på NHO-konferansen i framtida, skriver kronikkforfatteren og berømmer Bjarne Brøndbo (bildet) for kronikken i Dagbladet forrige lørdag. Foto: Anniken C. MohrVis mer

Mer trønderrock til NHO!

Sist jeg sjekket ble ikke lønnsomhet skapt av ledere alene.

Meninger

Etter uker med diskusjon om læring i næringslivet, er det vokalisten i D.D.E som gir oss den viktigste realitetsorienteringa om norsk arbeidsliv: Det består av mennesker. Bjarne Brøndbo var i forrige uke konferansier på Attføringsbedriftenes Jobbdager. Han fulgte opp med en kronikk i Dagbladet, der han tok til orde for at næringslivet må ta ansvar for dem som faller utenfor skole og utdanning - eller læringslivet, om du vil. Til stede på konferansen var også leder for Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Kristin Skogen Lund, som snakket litt om Pisa-resultater og fokuserte på produktivitet og bedriftenes risiko. Fra synsvinkelen til styremedlemmers lommebøker.

På Jobbdagene dro Brøndbo ei Prøysenlåt, men han kunne like gjerne valgt blant eget stoff. Selv er jeg blant de heldige som har vokst opp med både hans og andre trønderske musikeres påminnelse om hva folk flest egentlig bryr seg om. Trønderrockens styrke ligger ikke i karsk, rumpe og XL1, men i at den har perspektivet til folk flest der den er nagla fast i golva på et samfunnshus bygd på dugnad mens folk danser kveldens siste dans og forsøker å glemme at det er 20 minus ute og er glad for å ha en E6 å kjøre på, en by å vær glad i og ei som ligg heim og syns du e fryktelig sein. Det er langt igjen fra forsamlingshusene rundt Namsos til i Operaen i Oslo, og det er helt greit for mange.

Med sitt perspektiv treffer Bjarne Brøndbo folk flest så mye bedre enn Kristin Skogen Lund. Hans kronikk har så langt ikke fått noen negative svar i kommentarfeltet. Han har evnen til å snakke fra deres perspektiv, nettdebattantene er for en gangs skyld enig med siste innlegg. Det har vært mye snakk om samfunnsansvar i norsk næringsliv de siste åra, men det framstår mest som lettkjøpt omdømmebygging når man strør om seg med klimakvoter og gir ei imaginær geit til de ansatte i julegave. Bjarne Brøndbo minner oss på at det er så mye enklere å gjøre en ordentlig forskjell: Ansett folk ingen andre vil ansette og ta fullt ansvar for dem. Skogen Lund overlater det samme ansvaret til den enkelte når hun hevder at alle kvinner som ikke er like suksessfulle som henne, må ta seg sammen og gjøre en større innsats. I A-magasinets nylige intervju sier hun det rett ut: «Det har aldri vært min arbeidsgivers oppgave å få livet mitt til å fungere».

NHO skal fremme sine medlemsbedrifters interesser og jobbe for å styrke næringslivets konkurransedyktighet og lønnsomhet. Sist jeg sjekket ble ikke lønnsomhet skapt av ledere alene. De siste ukene har det virket som om Næringslivets Hovedorganisasjon har glemt at bedrifter først og fremst trenger ordinære ansatte som kan, gidder og får lov til å jobbe. Med sin konferanse Læringslivet skulle man tro organisasjonen hadde evnet å påpeke at man både trenger bilmekanikere og høyt utdannede ingeniører. I stedet ble vi møtt av deres vanlige premiss, om at alle vil nå den såkalte toppen og at vi må legge til rette for det. Hovedtema var læring, men lærerne selv var ikke engang invitert til å delta. Deres perspektiver var ikke de interessante her.

Bjarne Brøndbo kjenner derimot folk flest, det er de som skal kjøpe plata hans og hogge opp bilene. Jeg tror norsk næringsliv, og for den saks skyld norsk politikk, trenger flere som han. Vi trenger dem som skjønner at noen er godt fornøyde med å gjøre den viktige jobben det faktisk er å sitte i kassa på Rimi. I den store gruppa folk som tidligere ble kalt arbeiderklassen og nå blir kalt folk flest, fins det flere drømmer om å ha en jobb med mening enn ambisjoner om hjørnekontor i Bjørvika. Det er ikke bare greit, det er usedvanlig bra. En bussjåfør trenger ikke master i bedriftsøkonomi for å få deg fra Oslo til Hønefoss, vedkommende trenger innsatsvilje og anerkjennelse for en dags ærlig arbeid.

Jeg ønsker meg mer fokus på gutta og damene på gølvet på NHO-konferansen i framtida, ikke bare på en svært mye mindre omtalt konferanse noen uker seinere. Valg av fokus til nå er kanskje ikke så rart i et land hvor vi blir stadig rikere, hvor avisene erklærer unntakstilstand når flyet til New York er forsinket og hvor våre største utfordringer er å henge med i trendene når vi skal pusse opp kjøkkenet for femte gang på tre år. Men det reiser også spørsmål om hvem som skal vrake de bilene vi skifter ut i stadig økende tempo. Nylig kom det også fram at mens andel eldre øker, ønsker ingen sykepleiere å jobbe på sykehjem fordi det ikke ga høy nok status. Mener NHO at lederutdanning er svaret på det?

Kristin Skogen Lund må gjerne fortsette med å avlyse glasstaket i toppledelsen i Norges største bedrifter, og jeg heier gjerne om det viser seg å stemme. Jeg skulle imidlertid ønske flere brydde seg om hvor høy dørterskelen er. Det handler om å ønske å bidra til samfunnet med de jobbene som trengs, og det handler om å få muligheten til å gjøre en innsats på andre nivå enn toppledernivå. Det er ikke ulønnsomt å ta like mye vare på folk som på avkastningsnivå. En av de fire verdiene til NHO er å være modig og flytte grenser hos seg selv og andre. Jeg vil derfor oppfordre dem til å høre litt mer på trønderrock fram til neste operakonferanse. Så blir kanskje også de minnet på hvor de kommer fra og hvem de skal lede i framtida. Den ekte verdiskapingen skjer nemlig ikke på styrerommet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook