TERNINGKAst FIRE: Ivica Zubaks «Må jette» forteller historien om den yrkeskriminelle Metin som snubler inn i en forfatterkarriere.Vis merVis merVis merVis mer Vis mer

Anmeldelse: «Må jette»

Mer underholdende enn analytisk om svenske parallellsamfunn

«Må jette» er en frisk beretning fra Stockholms forsteder, som er skarpere som komedie enn som drama.

FILM: Ivica Zubaks «Må jette» bykser inn på kinolerretet som om den kommer løpende fra 90-tallet – tiåret da filmskapere fant ut hvordan de skulle gjøre sosialrealisme flashy, og publikums appetitt på fortellinger om karismatiske tapere og småkriminelle miljøer nådde et foreløpig høydepunkt. I Skandinavia har ingen gjort denne sjangeren bedre enn Nicolas Winding Refn, som med sine tre «Pusher»-filmer tegnet et usedvanlig finstemt portrett av et brutalt samfunn befolket av dypt menneskelige rollefigurer. Også Kubak ønsker å si noe om hvordan disse lukkede miljøene fungerer, men er vel så inspirert av Josef Fares’ «Jalla! Jalla!» og Danny Boyles opprinnelige «Trainspotting» som av Winding Refns gjennombruddstrilogi.

Må jette

4 1 6

Drama, komedie

Regi:

Ivica Zubak

Skuespillere:

Can Demirtas, Lena Endre, Jörgen Thorsson, David Nzinga (m.fl.)

Premieredato:

21. juli 2017

Aldersgrense:

Ikke fastsatt

Orginaltittel:

Måste gitt

«Svarteboka»
Se alle anmeldelser

Krønike
Hovedpersonen Metin er en yrkeskriminell noen-og-tredveåring som bor sammen med sin mor og yngre bror i forstaden Jordbro utenfor Stockholm. Det er få etniske svensker i Jordbro, og lokalsamfunnet opererer med en indre justis, hvor den tyrkiske foreningen spiller en sentral rolle i å avgjøre konflikter og utmåle straff. Metin tjener til livets opphold ved å begå ran, svindel og enkle torpedooppdrag, og selv om han ikke vil innrømme det for kompisene, ønsker han å komme seg bort fra skråplanet.

Når han mister notatboka si på en mislykket audition på teaterhøyskolen, begynner ballen å rulle: Boka som inneholder detaljerte nedtegnelser om alt Metin har vært med på – opplysninger som kan sende halve Jordbro i fengsel – havner nemlig i hendene på et forlag som ønsker å gi den ut som en roman. Dermed tvinges vår mann til å veie sitt ønske om et nytt liv opp mot lojaliteten til kompisene og frykten for represalier fra miljøet. Men først av alt må han få tak i den inkriminerende boka.

Balansegang
«Må jette» er unektelig underholdende der den med rastløst kamera og stødig voiceover går i skytteltrafikk mellom Jordbros slitne torg og Östermalms smakfulle forlagshus. Manusforfatter Can Demirtas er like deler landsbyidiot og forstadspoet i rollen som den uutgrunnelige Metin, men filmen håndterer ikke denne balansegangen mellom underholdende dumskap og innsiktsfulle analyser like elegant. Den starter som en komedie og slutter som et drama, og dens største svakhet er at glimtet i øyet forsvinner når den skal presse livet i Jordbro inn i en psykologisk ramme gjennomsnittsskandinaven kan identifisere seg med.

I lys av de senere års utvikling i Sverige er beretninger fra slike parallellsamfunn mer aktuelle enn noensinne. Da er det synd at den morsomme og forfriskende «Må jette» velger å appellere til humor og empati når den skal forklare ghettomentalitetens appell, og fornuft og moral når den skal demonstrere dens begrensninger.