Mercedeser i Malawi

«DREP MEG HERRE KONGE», men ikkje med graut.» Ordtaket kunne være en god tittel på kapitlet om bistand i et fremtidig historieverk: Norsk bistandspolitikk er en beretning om gode intensjoner, dårlige resultater - og en masse penger. Det er fire grunner til at vi nå bør vurdere om det er riktig å fortsette bistandskalaset:

For det første vet vi nå at mesteparten av den bistanden vi har gitt ikke har hatt den ønskede effekt. Femti år med bistand har ikke hjulpet Afrika stort, mens fattige land som ikke har fått gratispenger nå er selvberget. Det er mye som tyder på at hjelpen har hatt stikk motsatt virkning: Afrika er i dag fattigere på grunn av våre velmenende gaver.

Som Simon Jenkins påpeker i britiske Sunday Times (03.07.05) er det ikke overraskende at rike lands dumping av overskuddsmat og overskuddskapital, 500 billioner dollar siden 1950-tallet, har korrumpert Afrika. Eller at det har bidratt til politisk ustabilitet og å sette markedsmekanismene ut av spill.

ETTER FEM TIÅR med det økonomiske motstykket til elektrosjokk burde man kanskje spørre seg om vi har benyttet den rette behandlingen? Derfor vurderer nå mange land sine bistandsprogrammer. Å oversvømme Afrika med gratis dollar og kroner slik utviklingsministeren synes å ønske, vitner mer om godt hjertelag enn økonomisk innsikt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Bistandspolitikk er blitt en distraksjon for statsråder som faktisk har som oppgave å styre Norge. Det er lettere å leke filantrop med felleskassa enn å gjøre jobben sin.

I bistandspolitikken har norske politikere funnet en mulighet til å drive maskerade, til å leke stormakt. Til å plumpe bredbent ut i konflikter og kulturer vi vet meget lite om. Bevæpnet med gode intensjoner og sjekkhefte.

Tsunamikatastrofen viste faren ved å ha bygd opp et UD som i stor grad dedikerer seg til fedrelandsfremmed internasjonalisme og ullen utopisme. De var ikke der da vi trengte dem.

Hakkiplata om at vi er et rikt land avsporer vedlikehold og nyinvesteringer som samfunnet vårt trenger. For sammenligner man Norge med Afrika, så har vi det jo rent for godt. Men enhver som jevnlig besøker Vest-Europa vil se at Norge er i ferd med å sakke akterut med dårlig infrastruktur, kunnskapsløs skole og parodisk stor stat. Kort sagt, det er på tide for regjeringen å slutte å frelse verden og å begynne å fikse Norge.

Den tredje grunnen til skepsis er at overfloden som Bondevik-regjeringene har brakt med seg har ført til galopperende økonomisk vanstyre i bistandsmiljøene. Enorme pengesummer forsvinner i skjæringspunktet mellom norske forvaltere og deres motparter i u-landene.

SAMTIDIG SOM man har sluttet å gi bort gratis myggnett og traktorer, og i stedet bygger ned handelsbarrierer, har volumet penger i bistandssystemet vokst dramatisk. Resultatet er at bistand er blitt big business . Historiene om misbruk av norske bistandsmidler er så dagligdagse at kun konspirasjonsfantaster vil avfeie dem.

Det er noe som skurrer når penger hentet inn ved vårt olympiske skatte- og avgiftsnivå brukes uten mål eller styring. Verre blir det når systemet opprettholdes med pensumidealisme. Skolebarna innpodes SV-versjonen av «Den hvite manns byrde»: Det er vi, og ikke de, som er ansvarlige for deres velferd. Vi hvite må redde Afrika fra seg selv. Slagg fra 1970-tallets slengbuksesosialisme da kapitalismen og kolonitiden var roten til alt ondt.

Den fjerde og siste grunnen til å stille spørsmålstegn ved norsk bistandspolitikk er at det fremstilles som umoralsk å spørre om hva som oppnås med disse pengene. Hvorfor så uinteressert i påstandene om misbruk? Hvorfor ble det ikke bråk i Norge som det ble i Sverige da det kom fram at store deler av støtten til ANC under apartheid ble underslått? Hvor kom egentlig Arafats milliardformue fra? Hvorfor krevde vi ikke en forklaring, slik Storbritannia gjorde, da hovedsamarbeidslandet Malawi nylig brukte bistandspenger til å kjøpe 37 Mercedes-limousiner til en anslått verdi av ca 20 millioner kroner?

Mye av forklaringen ligger nok i at bistandspolitikken utspiller seg i et intellektuelt klima hvor kritisk sans tas som et tegn på manglende empati. Mange har forvekslet rettskaffenhet med å stikke penger i alle utstrakte hender. Man måler fattigdomsbekjempelse i antall flyturer staten faktureres for, menneskeretter i antall hotellnetter. I tillegg kommer en berettiget frykt for at mer offentlighet rundt bistandskalaset vil minske folks gavmildhet.

Dette vil igjen føre til utrygghet rundt arbeidsplassene i bransjen. Bistandsmiljøet er ikke det første til å overbevise seg selv om at deres egeninteresse er synonym med menneskehetens beste.

TALLET PÅ UFØRETRYGDEDE tatt i betraktning, er det ikke overraskende at Norge er i ferd med å bli de siste hellige i troen på bistand. Sosialdemokrater er ofte blinde for farene ved klientifisering. Man ser ikke at ved å gi folk gratis det de kunne ha arbeidet for selv tar fra dem stoltheten - ansvarligheten - ved å klare seg selv. Mye tyder på at det er med bistand som med trygd: Det er utviklingshemmende og vanedannende.

Nødhjelp er en moralsk plikt. Vi skal redde liv der vi kan. Vi er ennå langt unna en situasjon der vi ikke lengre trenger stille opp med mat og telt til kriserammede. Det er vanskeligere å se at vi har et tilsvarende moralsk ansvar for å kjøpe limousiner til afrikanske millionærer eller å degge for det norske reiseregningsaristokratiet.

Hvorfor er politikerne så villige til å kaste gode penger etter dårlige?

Svaret er vel at når man står overfor et så hjerteskjærende problem som Afrikas fattigdom er det lett å si: «Noe må gjøres! Her er det ingen tid for snakk eller overveielse, ingen tid til å se om midlene vil nå målet.» Slik har man holdt på i 50 år. Omleggingen av norsk bistandspolitikk de siste årene har blitt gjort uten å ta de fundamentale premissene for bistand opp til vurdering.

FEIL MAN IKKE vedkjenner seg er man dømt til å gjenta. Bistandspolitikken er basert på økonomisk tankegang som beviselig ikke fungerer. Jeg foreslår derfor at vi retter fokus tilbake på nødhjelp og lar bistandsbransjen drømme opp nye verdensordner for noen andres regning.