PERSONLIG: Merethe Lindstrøms nye roman «Fra vinterarkivene» er den mest selvbiografiske hun noengang har skrevet.
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
PERSONLIG: Merethe Lindstrøms nye roman «Fra vinterarkivene» er den mest selvbiografiske hun noengang har skrevet. Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

Merethe Lindstrøm har bedt barna vente med å lese sin nye, selvbiografiske roman

Skriver om psykisk syk samboer.

(Dagbladet:) - Det er fryktelig vanskelig å snakke om dette, jeg har gruet meg til det, sier Merethe Lindstrøm (52) til Dagbladet.

Vi sitter på kjøkkenet i huset hennes i Hakadal, det samme huset som hovedpersonene i hennes nye roman «Fra vinterarkivene» bor i.

Boka handler om forfatteren Merethe og samboeren Mats, og deres tre barn. I romanen sliter de på en rekke områder. Økonomien er elendig, de er preget av hans bipolaritet og rusmisbruk.

Paret har begge vokst opp med psykisk syke foreldre: Faren hennes fikk elektrosjokk mot angst. Hans far var alkoholiker, moren har alltid slitt med psykisk sykdom. Boka er den mest selvbiografiske Lindstrøm noen gang har skrevet.

- Vondt å skrive om
- Jeg prøvde å skrive noe slikt allerede i 1985, men forkastet det. Denne boka har surret i hodet i alle fall siden før «Gjestene» kom ut, sier hun om novellesamlingen som kom i 2007.

- Det var mye vondere å skrive om dette enn jeg hadde trodd. Jeg gikk virkelig gjennom en prosess, sier Lindstrøm.

Hun kvier seg litt for å snakke om hva som er sant og ikke i boka.

- Selvbiografisk litteratur blir gjerne lest med vekt på avsløringene. Men kunst er noe som har rom for åpninger, tvil og tolkninger, sier hun, selv om det meste som skjer med Merethe i boka er stoff hun har hentet fra eget liv.

- Noen steder har jeg forandret litt på folk for å skjule dem litt, eller slått sammen to personer. Når jeg skriver om episoder der jeg ikke har vært til stede, er det basert på gjengivelser jeg har hørt, også har jeg diktet litt, det er klart. Faren min beskrev elektrosjokkterapien han opplevde på sekstitallet for meg, forteller hun.

- Det var tøft å høre om. Men han visste at jeg skulle bruke det i en roman.

Har vært i tvil
Hun har endret navn på alle personene i boka utenom seg selv, samboeren og faren.

- Jeg vet ikke hva det gir boka at jeg sier disse tingene. Det er alltid en sjanse for å gå i den avsløringsfella. Men jeg håper at språket i boka gjør at den blir lest som en roman. Det som interesserer meg, er å se hvordan traumer får en plass gjennom språket, sier hun.

Både samboeren og alle andre personer som har større roller i boka, har godkjent teksten. Likevel er hun forberedt på at noen kan reagere. Hun har allerede fått én sint henvendelse.

- Men hvis man skal jobbe med noe som har en verdi, så må man tørre noe. Jeg skal ikke si at jeg ikke har vært i tvil. Men jeg har tenkt at alt jeg skriver blir litt som en løgn, hvis jeg ikke kan si noe om dette, sier Lindstrøm.

Har bedt barna vente
Hun har en sønn på 24 fra et tidligere forhold, og to døtre på 13 og 16 år sammen med Mats. De har lest utdragene som handler om dem, men hun har bedt døtrene om å vente noen år med å lese hele boka.

- Jeg har vært veldig ærlig med dem. Hemmeligheter kan forgifte hele sameksistensen i en familie.

- Du skriver blant annet om frykten for at Mats skal begå selvmord?

- Ja, en ting er å vite det, noe annet å lese om det. Derfor vil jeg ikke at de skal lese boka ennå. Men det er også viktig å få fram at jeg har snudd og vendt på en del ting i romanen.

Hun har vurdert å la boka vente til døtrene blir eldre.

- Men på et tidspunkt blir noe så akutt at man føler at man nesten ikke klarer å skrive noe annet. Det er en egoisme i det. Samtidig mener jeg jo at disse tingene ikke burde være tabu, sier Lindstrøm.

Skal flytte
Til tross for alt det vonde, mener hun at boka om Merethe og Mats også er en kjærlighetsroman.

- Det handler om å undersøke hva kjærlighet er. Ordet er en klisjé, men hvis man tør å se nyansene, hvor skittent og desperat og vondt det også kan være, blir det kanskje mer ærlig.

- Hvordan har dere det nå?

- Det vil jeg ikke gå så mye inn på. Men vi lever jo sammen. Vi har alltid vært noen som har prøvd å løfte sammen, og har støttet hverandre veldig, sier hun, mens samboeren og familiens to hunder romsterer ovenpå.

Paret har blitt enige om at han ikke skal uttale seg i forbindelse med boklanseringen. Når den er over, flytter hele familien til England — i første omgang for et år. Hun spøker med at de flytter på grunn av boka. Likevel insisterer hun på at hun ikke har tenkt på andre menneskers reaksjoner under skriveprosessen.

- Jeg kan ikke sitte og tenke på om det er flaut eller dumt. Jeg tenker at det som må være der, må være der. Man har et ansvar overfor litteraturen også. Skal den bare være en kosegreie, noe man tar fram til pynt?