POLSK DIKTER: Witold Gombrowicz sammen med sin sekretær og kone Rita. Etter en oppvekst i Polen, bodde han i 24 år i eksil i Argentina. Nå kommer første bind av hans berømte dagbøker ut på norsk. Foto: CORBIS / NTB Scanpix
POLSK DIKTER: Witold Gombrowicz sammen med sin sekretær og kone Rita. Etter en oppvekst i Polen, bodde han i 24 år i eksil i Argentina. Nå kommer første bind av hans berømte dagbøker ut på norsk. Foto: CORBIS / NTB ScanpixVis mer

Merk deg navnet:

Witold Gombrowicz.

ET POLSK SPØKELSE reiser seg i bokhøsten.

Første bind av dagbøkene til kultforfatteren Witold Gombrowicz (1904—1969) er oversatt til norsk; en koloss av ei bok, som gnistrer av de mest fabelaktige formuleringer.

«Dagboka 1953—1958» og de to påfølgende bindene (som også er under oversettelse) er blant verdenslitteraturens mest påaktede bøker i sitt slag, et vulkansk verk, med en språklig lavastrøm glidende ut i de forskjelligste retninger.

Under lanseringen av boka på Kapittel 2012 i Stavanger hevdet forleggeren Bendik Wold, litt spøkefullt, men neppe bare på fleip, at Flamme Forlag ble startet med det formål å få Gombrowicz' dagbøker ut i Norge. Nå ligger første bind der, grønn, tung og vakker, oversatt med språklig flyt av Agnes Banach, tidligere ballettdanser, som har kjempet og vunnet sin pas de deux med den formidable miksen av det grasiøse og det innfløkte som preger språket i dagbøkene.

ENKA ETTER FORFATTEREN, Rita Gombrowicz (77), var til stede under et seminar i Stavanger som ble en kaotisk affære, nærmest i pakt med Gombrowicz' springende stil og kaskader av ord og oppfatninger. Hun er opprinnelig fransktalende kanadier og var 31 år yngre enn sin mann da de to giftet seg i 1968.

Fru Gombrowicz skriver i et forord til den norske utgaven: «Som mytejeger, humanist, billedstormer, men også moralist har Gombrowicz kastet et nytt blikk på verden: billedkunsten, musikken, litteraturen, filosofien, kommunismen, katolisismen, ungdommen, kvinnene, argentinerne, polakkene, jødene, smerten, dødskampen, døden. Her finner man også reiseskildringer samt lyriske og humoristiske stykker. Dagboka har, med sin uforliknelige rikdom — som selvbiografi underveis, essay og kunstverk — en enestående plass i samtidslitteraturen».

Hun er ikke alene om å mene dette. I Polen, der Gombrowicz' forfatterskap var forbudt størsteparten av kommunisttida, blir han i dag feiret som en nasjonalhelt. Foruten romanene blir særlig dagboka oversatt til stadig flere språk. Hvem var denne merkverdige mannen?

WITOLD GOMBROWICZ BLE født i Maloszyce i Polen i en lavadelig familie. Han studerte jus, men lyktes ikke å få noen jobb innenfor rettsvesenet. Opphold i Warszawa og Paris brakte ham i kontakt med intellektuelle og kunstnere. Han ble mye av et midtpunkt med sin diskusjonsiver, sin arroganse og sine kontroversielle standpunkter. I 1933 skrev han en novellesamling og i 1937 den sentrale romanen «Ferdydurke» (norsk utgave 1969). I 1939 blir han invitert med som passasjer på dampskipet Chrobry (den tapre) som åpner en ny atlanterhavslinje mellom Polen og Argentina.

Ei uke etter at skipet ankommer Buenos Aires invaderer tyskerne Polen. Båten må returnere til Europa med sine passasjerer, men rett før avgang går Gombrowicz i land, med to kofferter. Han blir igjen i Argentina. Først 24 år seinere returnerer han. Etter et opphold i Berlin bosetter han seg i Paris, der han møter Rita Labrosse, som blir hans sekretær, seinere hans kone.

De flytter til Vence, utenfor Nice, der de bor inntil dikteren dør 24. juli 1969. Bak seg hadde han fem romaner, fire skuespill, et knippe noveller pluss dagbøkene, som samlet rommer rundt tusen sider. Selv rangerte han ifølge fru Gombrowicz' innlegg i Stavanger romanene høyest, dernest skuespillene og novellene og til slutt dagbøkene. Ikke alle er enige med ham. Mange regner dagbøkene for å være hans mesterverk.

GOMBROWICZ VAR LUTFATTIG under sine første år i Argentina. Skulle han dra tilbake til Polen? Etter krigen ble hjemlandet lagt under jernteppet. Enhver tanke på en retur ble skrinlagt. Han fikk jobb i en polsk bank i Buenos Aires og forsøkte å skrive ved siden av.

Romanen «Trans-Atlantyk» kom i 1953. Den ble trykt i det polske eksiltidsskriftet Kultura, som ble utgitt i Paris av Jerzy Giedroyc. Samme år sendte Gombrowicz sitt første bidrag til Kultura i dagboksform. Han ble oppfordret til å fortsette, noe han gjorde hver måned inntil sin død.

Etter hvert oppdaget Gombrowicz at denne selvbiografiske føljetongen «tok form av polemikk mot samtidskulturen», som han uttrykker det i intervjuboka «Testamente» (1968). Da han skulle samle innleggene til ei bok, forteller han, hadde han tenkt å skrive et forord.

I stedet skrev han følgende linjer som innledning til notatene:
Mandag: jeg
Tirsdag: Jeg
Onsdag: Jeg
Torsdag: Jeg

Han forklarer denne åpningen slik: — Jeg oppdaget at jeg sto i heftig konflikt med alle tendenser i etterkrigstida, som innebar at man forkaster ordet jeg. Dette jeg blir av Kirken ekskommunisert som umoralsk, av Vitenskapen som en motsetning til objektivismen, av Marxismen, av alle strømninger i tida, som krevde at menneskene skulle ta avstand fra sitt egoistiske, egosentriske, hevdvunne, antisosiale jeg.

Fra alle hold hørtes alvorlige formaninger: du er ingenting, glem deg selv, se gjennom de andre!

Dagboka blir et forsvar for individualiteten, for retten til å sette seg selv i sentrum: — Å hevde meg med dette jeg tross alt, med maksimal hensynsløshet, med en viss sta nonchalanse, på en måte som ikke var overdrevet, men helt naturlig — det oppfattet jeg som min oppgave med dagboka.

ESSAYISTEN OG FORFATTEREN Tor Eystein Øverås, som har skrevet en glimrende innledning til dagbøkene, sammenlikner dem med liknende verk av Franz Kafka, Fjodor Dostojevskij, Anaïs Nin, Fernando Pessoa, John Cheever og Olav H. Hauge.

Merk deg navnet:

Men til forskjell fra de fleste av disse forfatterne, publiserte Gombrowicz sine dagbøker fortløpende, ikke for at de skulle bli liggende igjen etter ham, men for å gjør ham berømt i sin samtid.

I «Testamente», som kom ut etter at dagbøkene var blitt publisert i bokform, sier han: «Folk kjøper Dagboken fordi forfatteren er berømt, og jeg skrev den for å bli berømt. En gjensidig misforståelse.»

Det er ingen bombe at Karl Ove Knausgård har nevnt Gombrowicz som et forbilde. Men han har også tidligere vært påaktet blant norske litterater. Den såkalte Profil-generasjonen fra 1960-tallet var dypt opptatt av ham. Pluss Kjartan Fløgstad, som ikke var med i det miljøet, men som til gjengjeld har sterk tilknytning til Buenos Aires.

Den som dypest gikk inn i Gombrowicz' tankeverden, var Dag Solstad, i en artikkel i Vinduet fra 1968, «Nødvendigheten av å leve inautentisk», som Øverås kaller «en av de grundigste og klareste inngangene til hvordan Solstad selv tenker om litteratur».

Solstad skriver om en av de sentrale ideene hos romanforfatteren Gombrowicz: «Altså den inautentiske helt. Altså en helt som nekter å identifisere seg med formen. For at en slik helt skal kunne gjøre opprør mot sin egen maske og sine omgivelser, kreves det at han er bevisst. Og det er Gombrowicz' helter til det ytterste, sjelden har vel noen litterære personer i tilsvarende grad brukt hjernen til å tenke med, sjelden har vel hjernen i en slik grad vært menneskenes fremste verktøy i kampen for å overleve som i Gombrowicz' bøker.»

Artikkelen ligger på Vinduets nettsider, og det skal nevnes at Solstads første roman, «Irr! Grønt!» (1969) er ei bok skrevet i Gombrowiczs ånd.

Solstad konkluderer for øvrig slik: «To helt vesentlige ting har jeg lært hos Gombrowicz.
1. I stedet for å snakke om frihet snakker jeg om frigjøring.
2. Det er viktigere å være en god spiller enn et godt menneske. I tillegg har jeg den glede at dette er et frihetsbegrep som jeg ikke tror de jeg har definert som mine motstandere er glad for at jeg dyrker. Å snakke om frigjøring i stedet for frihet er noe som passer for en som fra dypet av seg selv har innsett at han er ufri.
»

Å GI NOE REFERAT av «Dagboken 1953—1958», er bortimot umulig.

Den veksler fra frådende kritikk av polske nasjonaltrekk, passasjer som kan minne om Thomas Bernhard, til det Gombrowicz selv kaller «en polsk bondes forsøk på å trenge seg inn i den europeisk kulturen, med hele bondens mistro og realisme».

Den rommer provokasjoner, slakt av kunstneriske uttrykk, imøtegåelse av kritikk, allmenne betraktninger om livet og tilværelsen, selvbiografiske fortellinger og humoristiske eller poetiske passasjer.

Selv sier Gombrowicz: —Om Dagboken lykkes i å påvirke et menneske, er det neppe som når en bølge slår over et svaberg, snarere som når vannet sildrer og trenger seg inn.

KULTBOK: Witold Gombrowicz' roman «Ferdydurke» gjorde sterkt inntrykk på den norske Profil-generasjonen.
KULTBOK: Witold Gombrowicz' roman «Ferdydurke» gjorde sterkt inntrykk på den norske Profil-generasjonen. Vis mer