Anmeldelse: Henrik Øxnevad, En sånn rød amerikansk scooter

Merk deg navnet

Henrik Øxnevad skriver rått og medrivende om seksuell legning, polyamori, mobbing og de dramatiske tenåra.

MODIG: Henrik Øxnevad skriver rått og medrivende om seksuell legning, polyamori og mobbing. Foto: Gyldendahl Forlag
MODIG: Henrik Øxnevad skriver rått og medrivende om seksuell legning, polyamori og mobbing. Foto: Gyldendahl Forlag Vis mer
Publisert

Henrik Øxnevad (f. 1996) er et navn å merke seg. Flere av de større forlagene har vært interessert i å gi ut denne debutanten. Den unge forfatteren skriver rått og medrivende om seksuell legning, polyamori og mobbing. Men ikke minst skriver han om de dramatiske tenåra.

I stedet for å være på skolen eller hjemme, sykler Erik rundt i Stavanger og hører på indierock-bandet The Shins, eller så er han i svømmehallen eller røyker hasj med de to kjærestene sine, Stian og Jannike.

Det høres jo egentlig ganske trivelig ut, men livet er aldri fullt ut trivelig når man går andre året på videregående. Vi får innblikk i en smertefull rastløshet som delvis kommer av mangel på tilstrekkelig nærhet til sine nærmeste, men også enkelt og greit av å være sytten år.

Filmatisk

Kjærligheten forfatteren må ha til hjembyen Stavanger kommer godt fram. Gjennom Erik blir omgivelsene skildret detaljrikt og levende, nærmest filmatisk. Setningene er alltid korte; vi ser vestlandsbyen litt som nettopp en rastløs, flakkende tenåring ser den.

«Vi går i motsatt retning. Følger den våte brosteinen til Romsøes Konditori, tar til venstre. Kommer ut på den åpne plassen i Søregata. McDonald’s-en er stengt. Sølvberget er stengt. Den stygge, lille fontenen er av.»

Språket er utilgjort. I stedet for å leite fram litterære ord som mange av oss ikke bruker i det daglige, skriver Øxnevad slik som vi snakker:

«Døra er tung, sånn brunt metall de bruker på barneskoledører, med et vindu øverst som det ikke går an å se gjennom.»

Dette stilistiske grepet ser vi også i tittelen, som henviser til Eriks overvektige mormors hjelpemiddel.

Mange konflikter

Debutanten holder på et kjempegodt driv gjennom hele romanen. Jeg føler mye.ubehag, indignasjon og ømhet. Det er mange parallelle konflikter i boka. Mormoren, som Erik har et nært forhold til, kanskje nærmere enn til noen andre, blir syk. Foreldrene hans er skilt, og faren flytter sammen med Eriks mannlige lærer. Og Erik og Stian blir nådeløst mobbet av klassekameratene Morten og Jens.

I tillegg til alt dette er det masse drama innad i vennegjengen, kjærestepar slår opp og jenter skjeller hverandre ut. Men dette med at Erik er bifil og har to kjærester, er ikke gjort til en stor greie, det er ikke her de største problemene ligger. Det er forfriskende med karakterer som bare lever slik, fordi det er det som er naturlig for dem.

Fortellertalent

Mens jeg leser, spør jeg meg selv om det skjer for mye på en gang. Blir det bare kaos når alt dette stappes i en tohundresiders roman? Men så husker jeg at det er jo nettopp slik det er å være ung:

«– Dette er sånn tenåringsdrama, sier jeg. – Kan vi ikke bare ordne opp og oppføre oss som voksne? – Vi er ikke voksne, sier Stian. – Vi er tenåringer.»

Skeiv tematikk, røft liv på videregående og Stavanger; det er umulig å ikke tenke på Tore Renbergs Jarle Klepp-bøker når jeg leser Øxnevad. Tankene går også til Linn Strømsborgs bøker, som gjerne handler om å vandre bort fra angsten med musikk på øret.

Men samtidig er Henrik Øxnevad noe eget, noe nytt og friskt, et fortellertalent som jeg gleder meg til vi får lese mer av.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer