MILITÆRMAKT: Forbundskansler Angela Merkel og forsvarsminister Ursula von der Leyen drøfter neste års forsvarsbudsjett for Tyskland i Forbundsdagen sist onsdag. Skal Tyskland igjen bli Europas største militære makt? Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Fabrizio Bensch
MILITÆRMAKT: Forbundskansler Angela Merkel og forsvarsminister Ursula von der Leyen drøfter neste års forsvarsbudsjett for Tyskland i Forbundsdagen sist onsdag. Skal Tyskland igjen bli Europas største militære makt? Foto: REUTERS / NTB Scanpix / Fabrizio BenschVis mer

Merkel vil ruste opp Tyskland

Forbundskansler Angela Merkel lover å nesten doble forsvarsbudsjettet i Tyskland. Da får landet Europas sterkeste krigsmakt.

Kommentar

Kan noen tenke seg Tyskland som Europas sterkeste militære makt? Ikke tyskerne, i hvert fall, men mange andre europeere vil også tenke seg bakover i historien og riste fryktsomt på hodet.

Tyskland har etter Andre Verdenskrig vært svært forsiktig med å spille noen militær rolle i Europa og verden for øvrig. Landet har funnet sin sikkerhetspolitiske plass i det solidariske fellesforsvaret i NATO og der heller aldri søkt noen framtredende plass. Men hva nå, når Donald Trump er valgt til president i USA og han uttrykker tvil om USA vil hjelpe med å forsvare et NATO-land dersom det blir angrepet?

I Forbundsdagen i Berlin kom forbundskansler Angela Merkel med et kraftig - og først og fremst politisk - budskap onsdag 23. november: «Vårt forsvarsbudsjett viser at vi ikke har nådd det nivået der vi bør være, sett i lys av hva våre partnere i NATO venter av oss.»

NATO-landene har vedtatt å bruke to prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP) på forsvar. Men dette kravet er det bare USA, Storbritannia og - av alle - Hellas som oppfyller.

Tyskland bruker i år 34 milliarder euro på forsvaret. Det utgjør 1,2 prosent av BNP. Med dette ligger Tyskland på sekstende plass blant de 28 landene i NATO. Til sammenlikning bruker USA 3,6 prosent, Storbritannia 2,2 prosent og Frankrike 1,8 prosent på sine militære styrker. Disse tre er jo også atom-makter, noe Tyskland aldri ville tenke på å bli. De tre spiller også en langt mer framtredende militær rolle i verden, noe Tyskland holder seg langt unna.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er uansett ikke mulig å øke de tyske forsvarsutgiftene fra 34 til 60 milliarder euro på kort sikt, vedgikk Merkel: «Jeg vet at det gjenstår en vei å gå for å nå dit, og jeg kan ikke gi løfte om at vi kommer dit i nær framtid. Men vi må klart vise at vi ser dette målet og at vi vil nå det.»

Ettersom dette for lengst er vedtatt i NATO, med Merkel til stede under toppmøtene, er kravet om to prosent til forsvar ikke noe nytt. Men når det kom ti dager etter valget i USA, er det et sterkt politisk signal. Mens Trump har omtalt NATO som «foreldet» og «dyrt», sier Merkel tvert imot at Tyskland bygger sin sikkerhet på NATO. Tyskland er til å stole på, sier Merkel til USA og de andre medlemslandene i NATO. Samtidig oppfordrer Merkel med dette til samhold blant de europeiske landene. Vi må stå sammen for å klare oss, sier hun, og de østeuropeiske landene, som har laget mye krøll innad i EU, og på den andre sida frykter Russland, forstår nok poenget.

Merkels forsvarsminister, Ursula von der Leyen, som er kristelig-demokrat, stilte i tysk radio dagen etter valget i USA et spørsmål som tidligere har vært helt meningsløst:

- Europa må spørre Trump: «Står du ved NATO-alliansen?»

Merkel kom etter valget med ei høflig og dårlig skjult lekse til Trump:

- Tyskland og USA deler verdiene demokrati, frihet, rettssikkerhet og menneskeverd, uavhengig av opprinnelse, hudfarge, religion, kjønn, seksuell legning eller politisk oppfatning. På grunnlag av disse verdiene tilbyr jeg bredt samarbeid med USAs neste president, Donald Trump, sa Merkel.

En del politiske iakttakere har utnevnt Merkel til den nye lederen for «den frie verden», ettersom Trump er uegnet i denne rollen. Men da hun søndag 20. november kunngjorde at hun vil stille til valg som forbundskansler for en fjerde periode, i valget til Forbundsdagen i september neste år, kalte hun denne utnevnelsen for «grotesk og absurd».

I talen i Forbundsdagen onsdagen etterpå sa hun seg «misfornøyd» med flere av de politiske utspillene fra Trump. Det gjaldt hans nei til en frihandelsavtale mellom USA og EU og hans uttalelser om Russland og president Vladimir Putin, om Tyrkia og president Recep Tayyip Erdogan og om Syria og president Bashar al-Assad. Men samtidig gjorde hun det klart: Tyskland «kan ikke rydde opp i alle problemer» i verden.

Merkel og Tyskland er ikke rede til å overta den rollen som USA har hatt i verden i nesten hundre år.

Tyskland har under Merkels styre nokså motvillig måttet påta seg rollen som leder i EU under euro-krisa på grunn av landets økonomiske styrke. Under de mange rundene med krisemøter om Hellas fikk Merkel og tyskerne føle hva prisen for dette er når det gjelder omdømme og politisk vennskap. Derfor forsøker alltid Tyskland å få med seg Frankrike på å dele ansvaret, noe som gir Frankrike anledning til å spille stormakt.

I diplomatiet har Tyskland også spilt en viktig rolle under krisa i Ukraina og i forholdet til Russland. Men Merkel har passet på å ha med seg Frankrike og EU for å dele ansvaret.

Etter Storbritannias utmelding av EU og med Trump som neste president i USA har Tyskland kommet i ei forferdelig klemme. Alt er brått så usikkert. Begge de to pilarene som Tyskland har bygd sin utenriks- og sikkerhetspolitikk på, nemlig EU og NATO, er i fare.

Rollen som økonomisk stormakt er motvillig, men uunngåelig, så lenge økonomien er den største i EU. Militær stormakt er noe skremmende annerledes. Dersom Tyskland skal nesten doble sine forsvarsutgifter, til to prosent av BNP, vil landet gå forbi Frankrike og Storbritannia som krigsmakt, gitt størrelsen på tysk økonomi. Da er Angela Merkel i ferd med å bryte et tabu som historisk går tilbake til ruinene av Hitler-Tyskland. De politiske lederne i Tyskland vil nok helst ikke si dette til velgerne, som slett ikke ønsker det.

Forstår påtroppende president Donald Trump Tysklands og Europas vanskelige tankekors? Neppe ennå, i alle fall, uansett om bestefaren hans var en tysk innvandrer til USA.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook