Merkelig thriller

I sin sjuende roman om matfriken og allround amatøreksperten Fredric Drum tar Nygårdshaug oss med på fisketur.

Kripos-sjefen Arthur Krondahl har invitert etterforskerne Skarphedin Olsen og Peder Ungbeld samt Olsens nevø Fredric Drum til Vondalen for å sommerlufte fluene. Men så blir Olsen beskutt, og Krondahl tvinges til å avsløre det virkelige motivet bak invitasjonen. Krondahls svoger - Jakob Akkbakken - har gjort et makabert funn. En menneskearm akkompagnert av et sauehjerte som lå pent dandert på et trebord ved Akkbakkens koie.

Sjelden fugl

Fredric Drum

  • Dechiffreringsekspert og gourmet som driver restauranten Kasserollen i Bygdøy allé sammen med kameraten Tobben. Har en egen evne til å komme borti mystiske episoder og farlige situasjoner, men det går som regel bra til slutt - bortsett fra da han ble skutt og drept. Men det fikk også sin naturlige forklaring.
  • Fredrics gamle onkel, Kripos-etterforsker Skarphedin Olsen, har vært i mental ubalanse etter at kona og datteren ble drept, og i sin psykotiske tilstand trodde han at han var sin egen bestefar, Fredric Drum. Som altså er Fredric Drums oldefar.

Skarphedin Olsen tar alle sine kunnskaper og intuitive sanser i bruk for å finne ut hvem som står bak det mesopotamiske offerritualet i Renbygd kommune. Og den pågående feiden mellom ulvetilhengere og sauebønder - hvor djupt stikker eden, og hvor langt er partene villige til å gå?

Gert Nygårdshaug er en sjelden fugl - ikke bare i norsk kriminallitteratur. Hans romaner har på mange måter mer til felles med Øvre Richter Frich, Tintin og Indiana Jones enn samtidige norske penneknekter av krimarten. Visse likhetstrekk med den franske fabulisten og sjangerfornyeren Daniel Pennac kan også påvises, men Nygårdshaugs romaner framstår som intelligente, men aparte thrillere, samtidig som de kan leses som inverterte stiløvelser, som om forfatteren bevisst leker med sjangeren så vel som med leseren.

«Den balsamerte ulven» er ikke bare en ekshibisjonistisk oppvisning i arrogant kunnskapspånødelse, men også et fascinerende og ikke minst spennende mysterium.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Klisjeer

I sterk kontrast til den gjennomtenkte og hardt sammenskrudde intrigen står språket: Hos Nygårdshaug vaker klisjeene så tett at en kan mistenke at de er satt ut med vilje - for oppdrett og siden fangst. Slik blir det både fascinerende og samtidig irriterende å lese ham.

Tidvis framstår Nygårdshaug som en ulidelig faktanerd med en ekshibisjonistisk trang til å vise fram all kunnskap han har tilegnet seg, enten det har sin plass i romanen eller ei.

Nygårdshaug opererer med en utvidet grammatikk, en sprengt tegnsetting som skrur opp tempoet og drar leseren inn i karakterenes tankerekker, men som ofte også tvinger lesbarheten i kne. Han fletter lange, fiffige setninger som består av like deler fakta - fiktive så vel som reelle - og elevert dagligtale med den største selvfølgelighet. Men når han bruser som verst med språkfjærene, forsvinner historien litt for ofte ut av fokus.

For de «smarte»

Nygårdshaug skriver i «Den balsamerte ulven» om de konkrete, men ikke mindre diffuse fakta, noe som på mange måter oppsummerer årets roman fra Nygårdshaug, en forfatter som er obligatorisk lesning for lesere som liker å føle seg smartere enn andre. Men Nygårdshaug er også vanskelig å forholde seg likegyldig til. Noe en ikke kan si om de fleste andre av dagens norske krimforfattere.