Merkels mesterverk?

Den tyske forbundskansler Angela Merkel utpekes nå av en rekke lederskribenter og politiske kommentatorer til EUs nye store statsleder. I temmelig ukritiske artikler i store medier karakteriseres hun som «EUs redningskvinne» etter EU-toppmøtet 21.-23.6. Der loset hun gjennom den nye «reformtraktaten» – som bare er et dekknavn for den samme grunnlovstraktaten som ble forkastet av det franske og nederlandske folket temmelig nøyaktig to år tidligere.

I Norge savnes en kritisk debatt om det som skjer. Alle er enige om at det som skjer i EU har stor betydning for Norge, gjennom bl.a. EØS-avtalen. Hvorfor da så stille etter dette store «gjennombruddet»? Hvor er de analytiske kommentarene, de kritiske intellektuelle, de reflekterte overveielsene over hva «Merkels mesterverk» kan komme til å bety for Norge og resten av Europa? Professor Andreas Føllesdal har hatt en EU-vennlig kronikk i Dagbladet i forkant av toppmøtet, og journalist Alf Ole Ask i Aftenposten har redegjort ganske grundig for det som har skjedd, men ellers er det bemerkelsesverdig taust. I EUs medlemsland raser debatten, men uten spor i Norge.

De fleste er enige om at det er svært liten forskjell på den nye traktaten og den gamle. I typisk EU-stil har man endret tittelen på den felles utenriksministeren til «Unionens høye representant for utenriks- og sikkerhetspolitikk», men ansvaret tildelt denne personen er uendret. En del provoserende statsliknende symboler er fjernet, som felles flagg, felles hymne og selvsagt selve ordet «grunnlov». Man har fjernet formålsbestemmelsen om «en fri og uhindret konkurranse» av hensyn til den franske president Sarkozys indrepolitiske behov, men samme formulering er så tatt inn i en bindende tilleggsprotokoll der det står: «Det indre markedet omfatter et system som sikrer fri og uhindret konkurranse». På samme måte står det ikke lenger eksplisitt i traktaten at EU-lov har forrang over nasjonal lovgivning, men dette framgår til gjengjeld i en annen tilleggsprotokoll. På denne måten kan ulike statsledere «selge inn» sine fortolkninger til bruk overfor hjemlig befolkning, som snarere blir villedet enn veiledet.

Polen og Storbritannia fikk også noen innrømmelser som gjør at de lettere kan få aksept for traktaten i svært skeptiske nasjonalforsamlinger og folk. I tillegg kan de, som Blair umiddelbart gjorde, hevde at dette er en traktat som ikke krever folkeavstemning – en avstemning regjeringen etter all sannsynlighet ville tape.

Dette var et hovedpoeng for Merkel gjennom de hektiske junidøgnene; å relansere EU-grunnloven i en innpakning som skulle gjøre det mulig å unngå at befolkningen i EU får ta stilling til den! Altså ingen nye folkeavstemninger. Eventuelt bare i land der utfallet er gitt. Sporene fra Frankrike og Nederland 2005 har så til de grader skremt EUs toppledere. I stedet for å lytte til budskapet fra egen befolkning om mindre overstatlighet, økt demokrati og nasjonal innflytelse og økt sosial trygghet, satser EU videre i gamle spor: Økt overstatlighet, redusert innflytelse for nasjonalstaten i EU, enda sterkere vekt på markedets forrang foran politikken:

EU får lovgivende makt over 50 nye områder, inklusive helse, transport, energi og forskning.

Store EU-land øker sin innflytelse på bekostning av de små, både gjennom stemmerettsregler som legger økt vekt på innbyggertall, og gjennom redusert antall EU-kommissærer. Land som Sverige og Danmark får halvert sin innflytelse i EU-rådet.

EU kan sjøl inngå juridisk bindende avtaler med tredjeland, på vegne av EU-landene.

Og altså: Færrest mulig folkeavstemninger neste år når medlemslandene skal ta stilling til reformtraktaten, etter at regjeringskonferanser i høst skal finpusse et endelig forslag som så skal vedtas av et EU-toppmøte seinest i desember. Merkels ordre til statslederne var klar på dette punkt. Ironisk nok vil det være Frankrike som har formannskapet i EU siste halvår i 2008, da traktaten er planlagt vedtatt. Der regjerer imidlertid nå «solkongen» Sarkozy, som sørget for å få med i sitt valgprogram ved presidentvalget at det ikke skal være noen ny folkeavstemning i Frankrike. Dette kan oppfattes som en politisk knebling av de velgerne som ellers ønsket ham, men som i dette spørsmålet var dypt uenige.

Folkeavstemningsspørsmålet er likevel blitt et brennende spørsmål i flere land i EU. I Sverige er det et bredt politisk krav om folkeavstemning, og befolkningen støtter massivt opp om dette. 2/3 støtter kravet, under 1/3 synes det er greit at Riksdagen avgjør saken. SIFO-målingen 10. juli viser også at 51% synes EU-forslaget er dårlig for Sverige, mens kun 30% er for. Det er ennå ikke besluttet om Sveriges unntak for euroen vil videreføres dersom traktaten vedtas. Dette og andre unntak vil EU-toppmøtet i oktober ta stilling til.

I Danmark krever 70% av befolkningen folkeavstemning, med henvisning til Grunnlovens paragrafer om avgivelse av nasjonal suverenitet, og statsminister Fogh Jørgensen trues med rettssak om han ikke går med på dette demokratikravet. Folkebevægelsen mod EU har iverksatt en landsomfattende underskriftskampanje for folkeavstemning, og støttes av flere partier.

Nei til EU mener at norske politikere, partier og regjeringen må støtte de krefter som nå krever demokrati gjennom folkeavstemninger. Vi etterlyser også Europabevegelsens demokratisyn i dette spørsmålet. Vi krever en rask offentlig utredning som påpeker de politiske og konstitusjonelle konsekvenser av forslaget til ny EU-grunnlov/reformtraktat. Vi forventer at dette spørsmålet legges på bordet tidlig i 2009, slik at EUs utvikling i retning stat og de implikasjoner dette har for Norge kommer opp i god tid før stortingsvalget i 2009. Den rød-grønne regjeringen og utenriksminister Jonas Gahr Støre må vise at de tar demokratiet på alvor og sørger for den folkeopplysningen og den offentlige debatt som ble hyllet i stortingsmeldingen om gjennomføring av europapolitikken. EU står ved et avgjørende veiskille, og det må folk i Norge informeres om. Konsekvensene dette har for norsk demokrati og velferdsmodell må legges åpent fram til debatt.

«På denne måten kan ulike statsledere «selge inn» sine fortolkninger til bruk overfor hjemlig befolkning, som snarere blir villedet enn veiledet.»