SAMLINGSREGJERING: Forbundskansler Angela Merkel med si tredje regjering. Med et enormt parlamentarisk flertall og nesten ingen opposisjon, ligger de politiske spenningene mellom statsrådene. Foto: AP / Scanpix / dpa / Maurizio Gambarini
SAMLINGSREGJERING: Forbundskansler Angela Merkel med si tredje regjering. Med et enormt parlamentarisk flertall og nesten ingen opposisjon, ligger de politiske spenningene mellom statsrådene. Foto: AP / Scanpix / dpa / Maurizio GambariniVis mer

Merkels tyske balansekunst

Angela Merkels tredje regjering er innsatt i Tyskland, og det er et stykke politisk balansekunst som ingen av deltakerne egentlig ønsket. Det er nok EU som er mest fornøyd.

Kommentar

84 dager etter at hun vant valget, men uten å få flertall, ble Angela Merkel valgt til forbundskansler for tredje gang i Forbundsdagen. Hun fikk 462 stemmer, 150 stemte imot og ni avholdt seg. Dette gir hennes regjering om lag tre firedels flertall i Forbundsdagen. Det er en høyst underlig parlamentarisk balanse. Opposisjonen utgjøres av Venstre (Die LInke) og De Grønne, som bare har 127 stemmer til sammen. Altså må minst 23 fra Kristeligdemokratisk Union (CDU), Kristeligsosial Union (CSU) og Sosialdemokratisk Parti (SPD) ha stemt mot sine egne fordi de ikke liker dette regjeringssamarbeidet.

Det er innad i regjeringa de politiske hovedmotsetningene finnes og ikke i Forbundsdagen. Men Merkel fikk ikke flertall med CDU og CSU i valget, og Fridemokratene, som hun tidligere hadde med seg, falt ut av Forbundsdagen. Hun kom ikke noen vei i forhandlinger med De Grønne. Da måtte hovedmotstanderne lage samlingsregjering, som de også gjorde fra 2005 til 2009.

Merkel har alltids grunn til å feire. Bare Konrad Adenauer og Helmut Kohl før henne har hatt tre økter som forbundskansler. Men regjeringsarbeidet framover blir politisk balansekunst, akkurat som de langvarige forhandlingene om regjeringsprogram og fordeling av taburettene har vært det. Medregnet forbundskansleren teller statsrådene sju kristeligdemokrater, tre kristeligsosiale og seks sosialdemokrater.

Hos SPD i Willy Brandts Hus er det kanskje mindre grunn til å feire etter å ha tapt tre valg på rad mot Merkel. Men partileder Sigmar Gabriel har etter valget vært flink til å utnytte det lille han hadde i hendene. Ved å love uravstemning blant de rundt 474 000 partimedlemmene om regjeringsprogrammet klarte han både å legge et sterkt press på CDU og CSU i forhandlingene og han fikk i gang en politisk dynamikk og debatt i SPD etter det nedslående valget.

Gabriel fikk satt et sosialdemokratisk preg på regjeringsprogrammet. Det gjelder først og fremst innføring av minstelønn på 8,50 euro (om lag 70 kroner) i timen. I tillegg kommer muligheten til å gå av med pensjon ved 63 års alder for de som har 45 års opptjening. Og det gjelder retten til dobbelt statsborgerskap for barn av innvandrere som er født i Tyskland. Men han måtte gå med på å øke momsen i stedet for å øke skattene for de rikeste.

Flere enn 75 prosent av medlemmene i SPD stemte for dette, og flere enn 77 prosent deltok. Gabriel går inn i Merkels regjering med god rykkdekning i eget parti. Og partiet kan i 2017 vise til å ha satt sitt preg på landet hvis regjeringssamarbeidet varer perioden ut.

Gabriel er visestatsminister. Han er også nærings- og energiminister og får derfor ansvaret for den største, og mulig vanskeligste, av regjeringas utfordringer, nemlig å legge ned atomkraftverkene innen 2022 og satse på fornybar energi. Det blir dyrt, og både vanlige forbrukere og industrien frykter høye strømpriser. Næringslivet ser på dette som viktigere enn å måtte godta minstelønn. Politisk kan energi bli et sprengkraftig spørsmål.

Sosialdemokraten Frank Walter Steinmeier er utenriksminister. SPD har videre fått justis- og forbrukerministeren, arbeids- og sosialministeren, familieministeren og miljøvernministeren. Og så har partiet fått en viseminister for integrasjon, Aydan Özoguz, som er av tyrkisk opprinnelse. Hun er den første innvandreren til å oppnå dette i tysk historie.

Merkel holder på Wolfgang Schäuble, den politiske rivalen som ble et uerstattelig ikon for den tyske sparepolitikken, som finansminister. Det sender et budskap om «stø kurs» i økonomien både til tyske velgere og til EU. Samtidig er det nok litt sånn med den tilsynelatende urokkelige Schäuble at det er nesten umulig å gjøre noe mot hans vilje, men med hans velsignelse kan man få gjort mye. I alle rundene med krisehåndtering i EU har han og Merkel drevet et tydelig politisk rollespill: Han er streng og så kommer Merkel etterpå og opptrer litt mer medgjørlig.

Mens Merkel tidligere har dratt hjem til Berlin fra forhandlinger om krisetiltak i EU for å be om støtte og godkjenning i Forbundsdagen, skulle dette være mindre nødvendig framover, gitt det overveldende flertallet hun har med sosialdemokratene i hennes regjering. Tysklands standpunkter kan tas rundt regjeringsbordet. Og sosialdemokratene har vært mer villig enn de konservative til å hjelpe kriserammede land utfra solidaritet. Tysklands overskudd ligger jo dessuten igjen i de kriserammede landene som underskudd, enkelt sagt. Likevel ventes Tyskland å fortsette å kreve statsbudsjetter i balanse og innsparinger, men nå kanskje sammen med tiltak for å skape økonomisk vekst.

I EU er man fornøyde med Merkel som sterk forbundskansler i Berlin. Og med sosialdemokratene i hennes regjering håper man på et litt mer medgjørlig Tyskland, og gjerne et Tyskland som våger å lede mer.

Samtidig har Merkel utnevnt to svorne frankofile og «glødende europeere» i Peter Altmaier, som er statsråd ved forbundskanslerens kontor, og Ursula von der Leyen, som er forsvarsminister. Åtte år etter at hun ble familieminister i Merkels første regjering og så arbeidsminister i den andre er von der Leyen nå Tysklands første kvinnelige sjef for Bundeswehr.

Forsvarsministeren har en høyt ansett taburett, men oppgavene er vanskelige i et land hvor man må spørre Forbundsdagen om å få sende militære medisiner ut over landets grenser. von der Leyen har tidligere verken vært redd for rampelyset eller for å gå mot flertallet i eget parti, hvor hun tilhører den progressive og «moderne» fløyen. Hun har kjemper for barnehager, betalt fedrepermisjon ved fødsel og kvinnekvote i styrene i næringslivet. Hun har vært på kant med Merkel. Nå, fra den nye taburetten, seiler hun opp som en mulig etterfølger til Angela Merkel, mener flere politiske iakttakere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook