Merkevaren USA

Historiens største frigjøringsidé buntes sammen til en meningsløs øvelse i markedsføring.

DET BEGYNTE som en spøk, men framstår nå som et relativt seriøst forslag: at U2s vokalist Bono kan bli utnevnt til leder for Verdensbanken. USAs finansminister John Snow sa nylig at rockestjernen Bono gjør mye godt for økonomien i utviklingslandene og tilføyde «Han er en jeg beundrer». Jobben vil nesten helt sikkert gå til en amerikansk borger, en som har enda dårligere kvalifikasjoner, som for eksempel Paul Wolfowitz. Men det er en grunn til at Bono er så beundret i Bush-administrasjonen at Det hvite hus faktisk kan komme til å velge en ire. Som frontfigur for et av verdens mest utholdende rockemerker, snakker Bono til republikanerne slik de liker å se seg selv; ikke som administratorer for en stadig mindre offentlig sektor de forakter, men som administrerende direktører for en mektig privat bedrift ved navn Amerika. «Merkevaren USA er i trøbbel - det er et problem for forretningsvirksomheten», advarte Bono under Verdens økonomiske forum (WEF) i Davos i slutten av januar. Løsningen er «å framstille oss selv på en ny måte for en verden som er usikker på våre verdier».

BUSH-ADMINISTRASJONEN er så hjertens enig. Det går da også fram av den orgien av nye framstillinger og omformuleringer som nå blir oppfattet som amerikansk utenrikspolitikk. Stilt overfor en arabisk verden i harnisk over den amerikanske okkupasjonen av Irak og USAs blinde støtte til Israel, er ikke løsningen å legge om denne brutale politikken. Den går ut på, for å si det på den pseudo-akademiske måten som er vanlig når man bygger en merkevare, «å fortelle en annen historie».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Merkevaren USAs siste historie ble lansert 30. januar, den dagen irakerne gikk til valg, supplert med et fengende uttrykk («purple power») og bilder av irakere med lilla (purple) fingre. (For å sikre seg mot at noen stemte flere ganger, måtte velgerne dyppe pekefingeren i blekk, red.anm.) Dette ble naturligvis presentert sammen med en ny fortelling om USAs rolle i verden, velvillig fortalt og gjentatt av den uoffisielle merkevaresjefen i Det hvite hus, spaltist Thomas Friedman i New York Times: «Irak er satt inn i en ny ramme. Det er ikke lenger en historie om irakiske opprørere som forsøker å frigjøre landet fra amerikanske okkupanter og deres irakiske «medhjelpere». Vi har fått en fortelling om et overveldende flertall som, med amerikansk hjelp, forsøker å bygge et demokrati i strid med det irakiske Baath-fascister og hellige krigere ønsker.» Den nye fortellingen er så smittsom at den har utløst en dominoeffekt som minner om Berlinmurens fall og kommunismens sammenbrudd, får vi høre. (Skjønt den eneste muren som er å se i «den arabiske Praha-våren», er Israels apartheid-mur.)

I denne som i alle andre merkevarekampanjer, ligger styrken i stadige gjentakelser og ikke i detaljene. Åpenbare feilslutninger (tar Bush æren for Arafats død?) og hyklerier (okkupanter mot okkupasjon!) betyr bare at det er på tide å fortelle historien en gang til, bare litt høyere og langsommere.

SELV OM BUSH påstår at «Irak er et eksempel for Iran og andre nasjoner», kan det være lurt å se iallfall litt nærmere på realitetene i det irakiske eksempelet. Unntakstilstanden som ble innført i begynnelsen av november i fjor, ble for kort tid siden forlenget med en måned. Til tross for at Den forente irakiske alliansen (UIA) fikk et klart flertall ved valget, har det fremdeles ikke vært mulig å danne en regjering. Problemet er ikke at irakerne har mistet troen på demokratiet som de risikerte livet for den 30. januar, men at valgsystemet som Washington påtvang dem, er dypt udemokratisk. Utsiktene til et Irak styrt av irakere gjorde USAs tidligere sivile administrator Paul Bremer så vettskremt at han utformet et valg som ga de amerikanskvennlige kurderne 27 prosent av setene i nasjonalforsamlingen, til tross for at de bare utgjør 15 prosent av befolkningen. Ettersom den midlertidige grunnloven som ble skrevet av amerikanere, krever at alle viktige beslutninger skal fattes med et urimelig stort flertall, blir nå hele landet holdt som gissel av kurderne.

KURDERNES FREMSTE krav er kontroll over Kirkuk. Får de det, og hvis de deretter bestemmer seg for løsrivelse fra Irak, vil de enorme oljefeltene i nord praktisk nok bli en del av et irakisk Kurdistan. Kurdiske irakere har et legitimt krav på uavhengighet, og frykten for å bli en etnisk skyteskive er forståelig. Men den amerikansk-kurdiske alliansen har gitt Washington en mulighet til å heve seg over Iraks demokrati og nedlegge veto via bakdøra. Hvis Kirkuk blir en del av et irakisk Kurdistan og Irak virkelig går i oppløsning, vil fremdeles amerikanerne sitte igjen med et oljerikt regime som er avhengig av USA - selv om det er en smule mindre enn det man opprinnelig hadde regnet med. Denne typen av åpenbar innblanding på kolonialistisk vis, truer allerede med å gjøre Libanons eventyrlige «sedertre-revolusjon» til et mareritt. Etter alt å dømme skulle de fleste libaneserne gjerne sett at Syria trakk seg ut av landet deres. Men de flere hundre tusen Hizbollah-sympatisørene som deltok i demonstrasjonen i Beirut 8. mars, gjorde det helt klart at de ikke kan godta at deres ønske om demokrati blir kapret av Washington og Tel Aviv. Ved å knytte libanesernes krav om syrisk tilbaketrekning til amerikanske interesser og planer for regionen, svekker Bush-administrasjonen de sekulære og moderate kreftene i Libanon, mens Hizbollah blir styrket.

Noe av problemet er at Bush-definisjonen av frigjøring fratar demokratiets forkjempere deres beste redskaper. Den eneste ideen som noensinne har klart å stå opp mot konger, tyranner og mullaer i Midtøsten, er løftet om økonomisk rettferdighet; innfridd gjennom en nasjonalistisk og sosialistisk landbruksreform og statlig kontroll over oljen. Men det er ikke rom for den slags ideer i fortellingen til Bush, der et fritt menneske bare er fritt til å velge såkalt frihandel. Det gir ikke «sekularistene» stort mer å tilby enn tomt prat om «menneskerettigheter».

GEORGE W. BUSH ynder å si at demokratiet er i stand til å vinne over tyranniet. Han har rett, og det er nettopp det som gjør det så forferdelig farlig for historiens største frigjøringsidé, som blir buntet sammen til en meningsløs øvelse i markedsføring. Når man tillater Bush-administrasjonen å bruke frigjøringskampen i Libanon, Egypt og Palestina som en del av administrasjonens egen «fortelling», gir man en gavepakke til autoritære krefter og fundamentalister over hele verden.

Det er viktig at frihet og demokrati blir befridd fra det livsfarlige favntaket til Bush og sendt tilbake til bevegelsene i Midtøsten som i flere tiår har kjempet for å nå disse målene. De har også en historie som skal fortelles.

Copyright New York Times med norsk enerett for Dagbladet

Oversatt av Marit Jahreie