FORTSATT PÅ TRONEN: Etter snart førti år i filmbransjen er Meryl Streep fremdeles fullbooket med storfilmer og allment anerkjent som verdens beste kvinnelige skuespiller. Kanskje skyldes det blandingen av grundighet, uselviskhet og empati. Søndag vant hun Oscar for rollen som Margaret Thatcher i «Jernkvinnen». Foto: AP Photo/Joel Ryan/Scanpix
FORTSATT PÅ TRONEN: Etter snart førti år i filmbransjen er Meryl Streep fremdeles fullbooket med storfilmer og allment anerkjent som verdens beste kvinnelige skuespiller. Kanskje skyldes det blandingen av grundighet, uselviskhet og empati. Søndag vant hun Oscar for rollen som Margaret Thatcher i «Jernkvinnen». Foto: AP Photo/Joel Ryan/ScanpixVis mer

Meryls metode

Hvordan har Meryl Streep blitt verdens beste skuespiller?

Artikkelen stod på trykk lørdag 25. februar, dagen før Meryl Streep vant prisen for beste kvinnelige skuespiller under Oscar-utdelingen.

Om du har sytten Oscar-nominasjoner som skalper i beltet, om ansiktet ditt har prydet Hollywood-plakater i fire tiår, om du regelmessig blir utropt til verdens beste skuespiller, så betyr det én ting og innebærer en annen. Det betyr at du er Meryl Streep. Og det innebærer at det har blitt gjort tallrike forsøk på å forklare hva det er du gjør så uimotståelig, så uforliknelig, i portrettintervjuer og analytiske artikler, om og om igjen, i stadig mer panegyriske ordelag.

På søndag kan Streeps syttende Oscar-nominasjon, for rollen som den britiske statsministeren Margaret Thatcher i «Jernkvinnen», resultere i hennes tredje statuett. Streep er favoritt, hun har ikke vunnet siden 1983, og beundrende bransjebrødre og - søstre mener det er på høy tid. Og selv om «Jernkvinnen» er en ganske likegyldig film, er rollen en tour de force, et lærebokeksempel på hva det er Streep har gjort så sterkt gjennom hele karrieren sin: Viske ut seg selv og forsvinne under huden på et annet menneske.

Det høres ganske tilforlatelig ut. Som skuespiller er det tross alt faget og jobben å late som om du er en annen enn den du er. Og så er det ikke så enkelt likevel. Skuespilleryrket generelt, og Hollywoods stjernesystem spesielt, er i stor grad basert på det paradokset at en skuespiller må være kjent som seg selv før han eller hun virkelig kan bli anerkjent for å være en rolle. Kjente skuespillere, som har et etablert bånd til sitt publikum, får de største rollene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når kinogjengerne skal se en fiksjonsfortelling spilt ut på det store lerretet, velger de den som er befolket av mennesker de kjenner igjen fra verden utenfor filmen. Antakelig har det å gjøre med behovet for å vite omtrent hva du får når du kjøper kinobillett, en holdning som også preger Hollywoods henfallenhet til sjangerfilmer. Tydelige signaler er viktig. I mange tilfeller glir film og virkelighet over i hverandre: Sladrepressen rapporterer fra stjerneverden som om den var en evig såpeopera av kjærlighet og hat, en spillefilm i seg selv, og skuespillerne skaper en stil og et omdømme som likner rollene de får.

Men Meryl er altså ikke slik. Og det er en av årsakene til holdbarheten hennes, som er nærmest for et naturstridig unntak, en mutasjon, å regne i ungdomsfikserte og personorienterte Hollywood. John Patrick Shanley, som regisserte henne i «Doubt», hennes femtende Oscar-nominerte-rolle, sa det kanskje best: «Det handler ikke om henne».

Mary Louise Streep var aldri noen starlet. Hun var en velutdannet 29-åring da hun fikk sin første rolle i en storfilm, i «Hjortejegeren». Deretter fulgte «Manhattan» og «Kramer vs. Kramer», og den kvinnelige hovedrollen i «Den franske løytnantens kvinne». Denne og andre roller skulle sementere inntrykket av henne som en statelig, litt mystisk skikkelse, med emosjonelle tsunamier som stadig truet med å bryte gjennom overflaten.

Prisnominasjonene putlet inn fra nær sagt første stund. «Sophie's Choice», som innbrakte Streep hennes andre Oscar, og hennes første for beste hovedrolle, var en av disse rollene som virket arkitekttegnet for at hun som allerede var ansett som sin generasjons beste skuespillerinne skulle få vise fram hva hun var god for: En polsk flyktning som hadde overlevd Holocaust, men som i konsentrasjonsleiren ble tvunget til å velge hvem som skulle få leve av de to barna sine. Men ikke alle var imponert. Den fryktede filmkritikeren Pauline Kael syntes det ble rent for mye teknikk og for lite sjel, og beskyldte Streep for «bare å spille fra nakken og opp».

Etter hvert begynte kilden av spennende roller å snevre og tørke inn, også for Meryl Streep. Da hun fylte førti, sa hun til ektemannen Don Gummer: «Vel, nå er det over». Da hadde hun fått tre tilbud om hekseroller. Noe bittert trengte iblant gjennom den ellers allestedsnærværende vennligheten, og hun beklaget seg offentlig over en bransje som anså voksne kvinner for å være irrelevante.

Hun gjorde en avstikker innom komediene «Hunndjevelen» og «Døden kler henne». Kritikerne var for det meste var anerkjennende, men publikum, befippet av tanken på at Hollywoods gråtekone per excellence skulle kunne få dem til å le, uteble.

Så skjedde det noe, igjen. «Broene i Madison County» ble en hit, særlig blant det kvinnelige publikummet som alltid har vært lojale overfor Streep. «Adaptation» og «The Hours» var kritikerfavoritter. Og så kom perleraden av komedier som skulle bringe Streep ut til langt flere enn de som oppsøkte kinoene for å få klump i halsen: «The Devil Wears Prada», «Mamma Mia!», «Julie & Julia» og «It's Complicated», globale storsuksesser som minnet studiosjefene på det de alltid syntes å glemme: At det finnes et godt voksent filmpublikum som gjerne vil se filmer om folk som er på deres alder og i deres situasjon. Streep selv har pekt på den økte andelen av kvinnelige regissører og produsenter som en av forklaringene på at filmene hennes har gjort det så bra. Men hun må nok peke litt på seg selv også.

For Meryl Streep har det rett og slett med å være intenst troverdig i alle roller hun tar på seg.

En av faktorene er ren grundighet. Streep elsker å fordype seg i de språklige sidene av rollen, og er berømt for sin evne til å skifte aksent, dialekt og sosiolekt. Hun er detaljorientert og ba blant annet om at den aldrende rabbien hun spilte i TV-serien «Angels in America» skulle få et dryss av flass på skuldrene. Kritikeren Molly Haskell har pekt på en blanding av «alvoret som artist og beherskelsen til en veloppdragen protestant» som noe av det som utmerker henne. Men så er det noe mer, og noe annet, likevel.

I januarutgaven av Vogue, som hadde Streep på coveret, snakker hun selv om hvordan hun jobber med roller i sin alminnelighet, og særskilt rollen som Margaret Thatcher.

- Med enhver rolle jeg spiller, møter jeg henne der hun møter meg, sier Streep.

- Det er veldig lett å holde mennesker på en armlengdes avstand og bedømme dem. Ja, du kan bedømme politikken og handlingene, og der de kommer til kort. Men å leve inne i den kroppen er noe helt annet. Og det er ydmykende på et visst nivå, og frustrerende, akkurat som det er frustrerende å leve i min egen kropp. Fordi jeg er oppmerksom på mine egne feil og mangler, og jeg er ikke i tvil om at hun var oppmerksom på sine.

Haskell oppsummerer henne slik:

- Gjennom karrieren hennes har kritikerne lagt merke til hvor bestemt hun er på å være en skuespiller mer enn en stjerne i den gammeldagse betydningen av ordet, og på å gjøre idiosynkratiske, teatrale roller i et medium der suksess avhenger av at veldig mange mennesker elsker deg. Hun er villig til å gi slipp på den umiddelbare gjenkjennelsen. Dermed setter hun på spissen et spørsmål som har sakte har sneket seg fram i lyset: Hele problemstillingen om hva som gjør en kvinne attraktiv. Ingen har så gjennomgående nektet å gjøre seg lekker eller å tigge om publikums oppmerksomhet som Meryl Streep.

Det er ikke lett å legge seg selv til side. Mange ønsker ikke å gjøre det heller. Men Meryl Streep gjør det stadig. Hun bor på en gård i Connecticut med ektemannen gjennom 33 år. De fire barna har flyttet ut. Det som skjer i hjemmet, har hun holdt helt for seg selv. Kanskje er dét også noe som har gjort henne så avholdt blant publikum:

Det at hun kunne trukket så mye mer oppmerksomhet til seg selv, både profesjonelt og privat, men valgt å la være. At hun virker ujålete på begge arenaer, selv om hun har vært åpen om kompleksene for utseendet sitt i en bransje som aldri helt har syntes hun har vært vakker nok. At oppmerksomheten og anerkjennelsen hun har fått, har blitt henne til del ved at hun hele tiden har skjøvet faget foran seg. At det alltid er en hengivenhet, en uselvisk integritet, over rollene hennes. At hun alltid virker mindre opptatt av seg selv og mer opptatt den andre.