Messe før døden

BERGEN (Dagbladet): Selvmordet, veien til den endelige avgjørelsen, alle tankene, all smerten, alle minnene, alle sårene, alt det som leder fram til beslutningen om å ta sitt eget liv, er sjelden blitt kunstnerisk og tematisk behandlet på en norsk teaterscene. Eller i andre kulturelle fora, for den sakens skyld. Når Den Nationale Scene nå dramatiserer Ellen Franckes roman «Glass», vitner det om en prisverdig tro på teatret som samtidig arena, og om en vilje til å bruke teatret til å formulere de sidene ved livet - og døden - vår underholdningsfikserte virkelighet helst skjuler bak en sorgløs maske.

Angst og selvforakt

Ellen Francke rakk å fullføre «Glass» før hun døde av kreft i 1990, 47 år gammel.

«Glass» er historien om Inge, om den siste dagen i hennes liv - før hun begår selvmord. Det er en historie om angst, mørke, selvforakt og fortvilet indre opprør mot en mors og mot omgivelsenes uforstand.

Men det er også en historie om kjærlighet til en annen kvinne, om lengsel og erotikk. Historien er full av erindringer og poesi. Den veksler mellom kalde overveielser og varme minner om den avdøde elskede, om Miriam.

På småscenen har scenograf Ingeborg Kvamme bygd dunkle rom av leire, glassflater og tre. Svære glassvegger understreker glasset som oppsetningens bærende metafor. Som det skjøre og gjennomsiktige, men også som det som atskiller menneskene, og som er så skarpt at det lett kutter og legger alt liv øde.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dristig

I Bentein Baardsons regi og med Håkon Berges nykomponerte musikk er «Glass» blitt dristig og eksperimenterende postekspresjonistisk totalteater.

Det vil si at musikk, ord, klanger, stemmer og bilder forteller historien uavhengig av tidas og rommets regler. Det er ikke teksten som bærer alene, det er helheten av elementene, totaluttrykket.

Som musikkdramatikk er «Glass» ikke minst en seier for Håkon Berge. Han går et skritt videre fra gesamtkunstverket «Bakkantinnene» på Festspillene i 1996. Her er et gjennomkomponert verk med stor emosjonell dybde, flukt over klangfargene og stramhet i oppbyggingen. Det er elementer av wienersk atonalitet, dødsmesser og moderne lydskulpturer. Seksmannsorkesteret leder Berge suverent.

Uttrykksfullt

Men «Glass» gir også skuespilleren Marianne Nielsen mulighet til å vise hvilket bredt uttrykksregister hun behersker. Teksten skal resiteres, men også formes som en rolle. Marianne Nielsen gir ordene følelser og liv, samtidig som hun gir Inge et hudløst scenisk nærvær i spennet mellom uoppfylte lengsler og smaken av dødens kalde kyss. Andre roller fylles fint av Lene Bragli som Miriam, Ragnhild Hiorthøy som den forsonende farmora og Rhine Skaanes som iskald og distansert mor.

«Glass» er ikke bare en annerledes og krevende teateropplevelse. Den viser at også våre institusjonsteatre søker samarbeid og teatrale uttrykk off-mainstream, og bør som sådan være et eksempel til etterfølgelse for flere.