Mest omtalt og usynlig?

Nå er det på tide at noen tar Verdikommisjonens prosess og prosjekter på alvor!

Sjelden har en offentlig kommisjon fått så mye oppmerksomhet som Verdikommisjonen - samtidig som en stor mengde kommentatorer har sagt at de har hørt altfor lite om hva den egentlig har gjort. Jevnlig hører man utsagn om at kommisjonen har vært en regelrett fiasko; andre mener bare at den har vært for stille. Jeg betviler begge påstander.

Ved juletider (faktisk i Aftenposten på julaften) kunne vi lese - enda en gang - at folk ikke vet hva Verdikommisjonen har gjort. Barne- og familieministeren mente den hadde vært en skuffelse, og dens pressemeldinger ramses opp i en artikkel med klar undertekst: Her har det ikke skjedd stort, nei.

For en som har observert prosessen på nært hold, og delvis deltatt i den, fremstår kritikken som til en viss grad forståelig, gitt mediebildet. Samtidig føles det som om den ikke treffer kommisjonens prosess, men heller det klima kommisjonen har levd under.

Med respekt å melde: Nå er det på tide at noen tar kommisjonens prosess og prosjekter på alvor! Kanskje blir dét lettere når kommisjonens sluttrapport nå er kommet ut.

Undertegnede var i kommisjonens to første år deltidsansatt som sekretær i kommisjonen. Det siste året har jeg vært freelancemedarbeider og medredaktør av sluttrapporten. I praksis betyr det at jeg har gjennomgått alt som er rapportert om kommisjonens mange prosjekter, og at jeg har fått anledning til å følge prosessen nøye uten selv å være annet enn en hjelper på sidelinjen. Det har gitt godt utsyn - og innsyn.

Hadde jeg fått kommisjonens prosjektrapporter i fanget uten å ha fulgt prosessen eller pressedekningen rundt kommisjonen, ville jeg antagelig ha vært slått av at bredden i tematikk og dybden i debatt har vært betydelig. Seriøsiteten og innsatsen fra kommisjonens medlemmer - særlig tatt i betraktning at de har gjort dette i sin fritid - har vært langt over hva man med rimelighet kan forvente av en slik kommisjon. Videre har vekslingen mellom samfunnsetiske temaer på den ene siden og mer individualetiske på den annen vært interessant og slående, likeså samspillet mellom offentlige og private aktører i prosjektenes gjennomføring.

Hvorfor da denne opplevelse av at kommisjonen har gjort lite og vært usynlig? Dette er et spørsmål som burde påkalle stor interesse hos både samfunns- og medieforskere. Sannheten er jo at kommisjonen slett ikke har vært usynlig - den har antagelig vært den mest omtalte offentlige kommisjon i Norge noensinne. Men den er stort sett blitt gjenstand for en uendelig debatt om sin eksistens. Dens blotte væren er blitt debattert side opp og side ned. Slikt skaper et forventningspress. Slikt skaper en antagelse om at noe stort skal komme. Og dét er en forventning som i dagens mediebilde er omtrent umulig å innfri, om man da ikke bestemmer seg for å synse uhemmet rundt aktuelle saker i nyhetsbildet, eller eventuelt aktivt oppsøker skandalene.

Kommisjonens styringsgruppe har gjort det klart at den verken i sin midtrapport (utgitt november 1999) eller i sin sluttrapport kommer med noen mediekritikk. Kommisjonen vil konsentrere seg om det den har gjort; ikke om det andre sier om den. Likevel er det nødvendig, slik jeg ser det, å kommentere nettopp medienes dekning av kommisjonen:

Verdikommisjonen har hatt et budsjett som har muliggjort et lite sekretariat, utgifter til møterom og møtehonorarer, samt en del stort sett egenproduserte bokutgivelser. Storstilte utsendelser til skoler og husstander av informasjonsmateriell om kommisjonens prosjekter har vært en utopi. Dette er den fremste og enkleste grunn til at kommisjonen ikke har vært så synlig som mange hadde forventet. Heri ligger det ingen klage over manglende bevilgninger. Det ville likevel ha vært umulig å samle noe politisk flertall for større utgifter til et slikt eksperiment. Derfor har medienes aktive medvirkning vært en helt nødvendig forutsetning for å kunne leve opp til mandatets ord om å skape en bred samfunnsmessig debatt og samtale om verdier. Og det er en medvirkning som ikke er lett å få på bestilling. De temaer kommisjonen har tatt opp, har rett og slett ikke klart å kjempe seg til den type nyhets- og debattplass i mediene som ville ha gitt kommisjonen den «synlighet» mange har etterlyst - selv om langt flere debatter enn det man kan få inntrykk av, har sitt utspring i kommisjonens initiativer.

Kommisjonen selv kunne sikkert ha gjort ting annerledes, f.eks. ved i større grad å delta i dagsaktuelle debatter og ved å produsere flere resolusjoner og uttalelser. (Jeg er selv glad for at kommisjonen bare i begrenset grad har påtatt seg en slik synserrolle.) Men heller enn å dele ut skyld, vil jeg påstå at anklagen om Verdikommisjonens «usynlighet» sier noe om debattklimaet i vår tid. Det spørsmålet som ble stilt i Aftenpostens enquete julaften - og mange lignende rundspørringer - kunne jo ha vært stilt om f.eks. maktutredningens arbeid i 2000: Har du lagt merke til maktutredningens omfattende publikasjoner og møtevirksomhet? Eller, apropos statsråd Orheims utspill, om Barne- og familiedepartementet: Har du lagt merke til deres politikk det siste året? Hva forventer man egentlig at folk skal svare?

Så hva har kommisjonen gjort? Sluttrapporten viser tre klare trender:

For det første er fokus blitt satt på samfunnstemaer og -problemer med betydelige konsekvenser for vår samtid og fremtid. Disse er blitt analysert i et normativt perspektiv med vekt på samsvar mellom grunnleggende verdier og faktisk handling. Prosessene har utfordret institusjoner og grupper til gjennomtenkning og svar. Her har Regjeringen vært utfordret om petroleumsformuen, organisasjoner innen helsevesenet om omsorg og effektivitet, avisene om pressens verdier, trafikanter og trafikkorganisasjoner om trafikkdøden, og naturforvaltere om forholdet mellom naturbevaring og naturutnyttelse, for bare å nevne noen av prosjektene.

For det andre har mennesker blitt trukket inn i samtaleprosesser lokalt, regionalt og nasjonalt. Her har prosessene og menneskene stått i fokus like mye som temaene og problemene. Religionsdialog, sommerleir på Stortinget, store folkemøter, de nasjonale minoriteters rolle og plass, og forhold for rusmisbrukere og psykiatriske pasienter er noen stikkord. Målet har vært bred deltagelse, vidtfavnende engasjement og prosesser som strekker seg utover kommisjonens levetid.

Til sist har kommisjonen grepet fatt i eksistensielle spørsmål - om de verdier som definerer hvem vi er, og hvem vi ønsker å være. Den allerede nevnte religionsdialogen er av en slik type. Andre eksempler er det store prosjektet om hva som skaper et godt lokalsamfunn, og selvsagt kommisjonens kanskje sterkeste og mest særpregede prosjekt: «Verdier ved livets slutt», om dødens plass i det moderne samfunn.

Hvert eneste av disse prosjektene - rundt 40 til sammen, litt avhengig av hvordan man teller - har grepet fatt i spørsmålet om hvilke verdier vi bygger vårt samfunn og vår fremtid på. Hevder man at temaene er uviktige, at Verdikommisjonen ikke har truffet det folk er opptatt av, faller anklagen på sin egen urimelighet. Hevder man at kommisjonen har hatt en vanskelig oppgave i å skulle engasjere et helt folk om problemstillinger som tross alt må tape i mediekampen med Mette-Marit og Myggens pils, har man selvsagt rett.

Men Verdikommisjonen har i det minste lagt etter seg et knippe rapporter og publikasjoner, foruten hundretalls folke- og informasjonsmøter og ditto foredrag og seminarer, som har engasjert mange, og som i skriftlig form blir stående som utfordringer på en rekke samfunnsområder. Kanskje vil lanseringen av sluttrapporten drepe myten om kommisjonens usynlighet og manglende resultater. Om den ikke gjør det, vil den i det minste stå der som et vitnesbyrd om arbeidet som er gjort. Så kan hver og en gjøre seg opp sin egen mening.