Mester- fortellinger

En klok kanadisk nobelpriskandidat i upåklagelig form.

BOK: Alice Munro (f. 1931) regnes blant den engelskspråklige verdens fremste novelleforfattere, og nevnes stadig som en aktuell kandidat til Nobelprisen. Men i «The View From Castle Rock», som Gyldendal utgir på norsk seinere i vår, kaller hun tekstene sine «historier». Det som begynte som en sterk interesse for hennes egen slektshistorie, endte med at Munro begynte å skrive en slags memoarlignende fortellinger som likevel tok seg store friheter. «De var ikke memoarer, men de var nærmere mitt eget liv enn de andre fortellingene jeg hadde skrevet», skriver hun i bokas forord. I «The View From Castle Rock», som tematiserer minner, hukommelse og historie, møter vi derfor et jeg som ligger tett på Munros eget liv og forteller historier som i grove trekk sammenfaller med Munros personlige historie. Slik sett er boka en problematisering av forholdet mellom tekst og liv som kan likne prosjektene til norske forfattere som Dag Solstad og Nikolaj Frobenius. Hvor «virkeligheten» avløses av fiksjonen vet leseren aldri, og det er da også uvesentlig. Det viktige er at «The View From Castle Rock» er nok en suveren Munro-utgivelse.

De nære ting

Munros mesterskap ligger i hvordan hun ser det store i det lille, hvordan små bevegelser i vanlige menneskers hverdagsliv får avgjørende betydning. Novellene hennes er - med sine stillfarne dramaer - tilsynelatende like: Ofte handler de om helt vanlige kvinner som sliter med å leve sine helt vanlige liv. Ikke sjelden bærer skikkelsene hennes på en drøm om en ganske annen tilværelse. Slike kvinner er godt representert også i «The View From Castle Rock», som er delt i to. Første del, «No Advantages», består av fem fortellinger som handler om Munros forfedre. De er arbeidsomme, skotske bønder som med tida begynner å drømme om Amerika. Tittelfortellingen handler om hvordan de krysser Atlanterhavet, og er et rørende og nyansert gruppeportrett. Andre del, «Home», består av seks tekster som alle handler om jeg-fortellerens eget liv - fra ung jente til aldrende kvinne. Munros biografi er lett gjenkjennelig. Disse tekstene ligner det hun har skrevet før mest, og her er Munro også aller best.

Klasse

Munro har en mesters blikk for arbeidsfolks uskrevne normer: For forræderiet det å ønske seg vekk representerer, stoltheten som ligger i å holde utslitte møbler skinnende rene, frykten for å jåle seg til. Samtidig har hun et skarpt øye på middelklassens svermeri for fenomener arbeiderklassen tar for gitt eller med rette ønsker seg bort fra. Klasse er i det hele tatt et gjennomgående tema i Munros tekster, og jeg-fortellerens forhold til det hun en gang reiste fra, men likevel ikke helt forlot, er skildret med nyanser og varme. Hun er ikke gammel før hun så smått begynner å se sitt eget miljø fra utsiden og oppdage at det finnes andre mulige liv, men forblir lenge fange av familiens konvensjoner. Konflikten mellom fysisk arbeid og boklig lærdom ligger hele tida under.

Flertydig

Terrenget Munro beveger seg i kan likne det norske Karin Sveen har utforsket i sakprosaform, i «Klassereise» og «Frokost med fremmede». Sveen og Munro deler innsikten i det tilsynelatende enkle hverdagslivets psykologi og arbeiderklassens subtile kontrollmekanismer. På hver sin måte skildrer de skamfølelse og sårhet på mesterlig vis: Munro skriver om følelsen av å få med seg bryllupspresanger som hennes kommende mann nekter å ha stående framme, men samtidig om skepsisen den fattige familien hennes møter hennes velmenende frier med fordi han er for høflig og velkledd. Denne ambivalensen preger også de gripende, flertydige bildene fortelleren tegner av foreldrene sine. Forholdet mellom mann og kvinne er et tema som er behandlet med innsikt og fingerspissfølelse i de fleste av bokas tekster. Kloke «The View From Castle Rock» kan trygt anbefales til alle.