KLAFFERJoe Lovano, med sveiset dobbeltsaksofon, og Esperanza Spalding treffer tonen sammen. FOTO: TERJE MOSNES
KLAFFERJoe Lovano, med sveiset dobbeltsaksofon, og Esperanza Spalding treffer tonen sammen. FOTO: TERJE MOSNESVis mer

Mester Joe med godt følge

Strålende Joe Lovano i Oslo i går - gled dere, Bergen.

|||Joe Lovano Us Five ga en kanonkonsert i Oslo i går, og i kveld står Nattjazz i Bergen for tur.

Skal det først være vital og rotekte amerikansk jazzmodernisme, kommer det for tida neppe noe særlig bedre tilbud enn Joe Lovano med Esperanza Spalding som bassmotor.

Rundhåndet
Jazzpublikum i Norge har gjennom åra hatt mange anledninger til å høre saksofonisten Joe Lovanos alltid helhjertede og frodige tenorspill. Dype bluesrøtter, halsbrekkende, moderne improvisasjoner, vakker melodikk og en glad, rytmisk lekenhet er viktige ingredisenser i 56-åringens musikalske portefølje, og tirsdag kveld serverte han rundhåndet på Nasjonal jazzscene. Men han var ikke den eneste som gledet.

For etter å ha samarbeidet med halve jazzens stjernegalleri i en årrekke, har mester Lovano samlet seg en ung kvartett med kontrabasskometen Esperanza Spalding, pianisten James Weidman og de to trommeslagerne fra Spaldings band og plater, Otis Brown III og Francisco Mela. Kanskje for å utfordre og vitalisere seg selv, kanskje for å skreddersy sin egen omgivelse - uansett viste sterke versjoner av repertoaret fra gruppas ferske Blue Note-album, «Folk Art», hvor godt han har lykkes.

Gode soli
Spalding (24), som klokelig har valgt å kombinere sin egen stjerneferd som leder med «videreutdannelse» i sidewoman-rollen hos en veteran, tok godt grep om både sitt rytmiske og harmoniske ansvar, og leverte flere soli av klasse. Brown og Mela samarbeidet stort sett snublefritt i samspillet og viste helt ulike tilnærminger i sine oppfinnsomme soli, mens pianist Weidman presenterte seg som nok en stilsikker og teknisk avansert ung tangentløve. Samlet virket de som en ideell ramme rundt Lovanos spill, og fikk til gjengjeld god tumleplass av en sjenerøs mester.

Og Lovano selv? Han spilte som alltid medrivende.

Han er en av disse musikerne som får det intrikate til å virke ukomplisert, som løfter det enkle opp over det banale og som utviser en eventyrlig kontroll over dynamikk og fargenyanser. Når han utfolder seg på dobbeltsaksofon (alt?) og altklarinett (?) blir det siste mindre påtakelig, men som tenorist er han i ferd med å bli sitt eget kapitel i den store amerikanske jazzboka.

Og kanskje har han sitt beste band noensinne. Måtte han beholde det gjennom iallfall et par festivalsesonger.