BEGYNNER BRA: Jiri Kyliàn har laget kveldens intense høydepunkt. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett.
BEGYNNER BRA: Jiri Kyliàn har laget kveldens intense høydepunkt. Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett.Vis mer

Anmeldelse, ballett, «Mesteraften: Kyliàn, Forsythe og Øyen»

Mestere på sparebluss

Noen vil si variert. Jeg sier ujevnt.

BALLETT: Det er ikke bare å komme her og love en «mesteraften». Bordet fanger. Når Nasjonalballetten inviterer til sine etter hvert tradisjonsrike helaftener, med tre ballettverk av forskjellige toppkoreografer, pleier det å leve opp til navnet.

«Mesteraften: Kyliàn, Forsythe og Øyen»

4 1 6
Hvor:

Den Norske Opera og Ballett

Regi:

Jiri Kyliàn, William Forsythe og Alan Lucien Øyen (koreografi)

Av:

Jiri Kyliàn, William Forsythe og Alan Lucien Øyen (koreografi)

Med:

Nasjonalballetten

«Mestere på sparebluss»
Se alle anmeldelser

Denne gangen oppleves det tidvis som mesterstykker, tidvis som mestere på sparebluss, tidvis som lærlingarbeid.

Høydepunktet først

Alltid pålitelig er likevel tsjekkiske Kyliàn. Han har laget kveldens åpningsballett, «Tiger Lily», som er kveldens høydepunkt. Det danses i en ren, streng scenografi, der danserne trekker hvite remser opp av gulvet, og lager linjer som minner om geometri og moderne kunst. Remsene blir også bånd mellom dem, i det som er et studium i spenningsfylte relasjoner, smidig og ekspressivt danset.

De fire parene på scenen synes å prøve å få ordentlig kontakt, møter motstand, og presses etter hvert mot et klimaks av hvinende dissonans i musikken og tilsynelatende en trussel om vold. De hylende strykerne gjør denne delen litt slitsom å se på. Men så roer det seg til en slags stabilitet, en forsøksvis harmoni, tonsatt av Bach. Det er alltid fascinerende hvordan Kyliàn får det til å skje så mye, og så mye forskjellig, mellom scenepersonlighetene han og danserne skaper.

Maskiner mer enn mennesker

Deretter blir det eksplosivt åttitall i glinsende grønt, i «In The Middle, Somewhat Elevated». William Forsythe, nesten en slags metakoreograf, blander aerobicestetikk med tåspissdans, der klassiske piruetter og arabesker fremføres i hurtig tempo til dunkende, ganske monotone rytmer. Her er danserne imponerende maskiner mer enn mennesker, kropper i bevegelse, ikke distinkte individer. Det er en kraftfull påminnelse om den atletiske siden ved ballett, uten distraksjoner, men også, i for stor grad, uten nerve. Det er ikke så lett å si hva som skal holde på fascinasjonen balletten gjennom.

Pretensiøst skrevet

Distraksjon er det derimot nok av i Alan Lucien Øyens «Timelapse». Koreograf Øyen sitter selv i klovnedrakt på scenen, og fremfører en naivistisk-filosofisk monolog om tidens vesen mens det danses rundt ham. Men han burde tidd stille langt oftere. Mye av monologen fremstår som pretensiøs, og tar oppmerksomheten vekk fra dansen. Den er på sin side ofte vakker, myk og poetisk. Scenografi og lysdesign skaper et enkelt, men lyrisk scenerom som både skaper en følelse av lys morgen, der mennesker haster forbi hverandre i en sosial maurtue, og en slags dødens café, der man danser inn i mørket. Det er et rom det ville vært fint å få ta inn på egenhånd, uten en styrende stemme i øret.