Mesteren Moore

CANNES, 21. MAI:

Michael Moore går opp på scenen under prisutdelingen ved årets filmfestival for å ta imot gullpalmen for sin nye dokumentarfilm «Fahrenheit 9/11». For første gang på nesten 50 år får en dokumentarfilm hovedprisen i verdens viktigste filmfestival. På vei bort til mikrofonen blir den korpulente filmskaperen stoppet av juryformannen Quentin Tarantino. Han gratulerer Moore og hvisker ham i øret: «Jeg vil at du skal vite at du ikke vinner denne prisen på grunn av det politiske innholdet. Du vinner den fordi vi synes det var den beste filmen.»

Det er godt mulig at Moore ikke hadde fått gullpalmen om juryen hadde hatt en litt mindre liberalt anlagt sammensetning. Men Tarantino har likevel et interessant poeng som mange filmkritikere har avfeid i sine kritikker av filmen. Har «Fahrenheit 9/11» filmatiske kvaliteter? Franske Le Monde hevdet etter utdelingen i Cannes: «Det er overraskende at Tarantino kan hevde at dette er en fantastisk film, når den i hovedsak består av resirkulerte tv-bilder.» Svenske Dagens Nyheter fulgte opp med følgende observasjon: «Quentin Tarantino och hans jury valde dagspolitiken framför estetik».

DOKUMENTARFILMER BLIR

sjelden hedret for sine filmatiske kvaliteter. Det kan ofte virke som kritikere antar at hvis temaet er interessant eller oppsiktsvekkende nok, er det bare å ta med seg kameraet, filme, klippe det sammen og vips så har man en god dokumentarfilm. Men så enkelt er det naturligvis ikke. Når Michael Moore tre ganger har satt publikumsrekorder med sine dokumentarfilmer er det ikke fordi temaene han velger er er så oppsiktsvekkende. Det er den formmessige utførelsen av temaene som har gjort Moore til tidenes mest suksessfulle dokumentarfilmskaper.

Under filmfestivalen i New York i 1964 ble det vist en film som utfordret alle tidligere begreper om hva en dokumentar kunne være. Emile de Antonios «Point of Order» besto utelukkende av klipp fra Senatets ukeslange høring mot McCarthy i 1954. Antonio hadde redigert sammen de mange timene slik at de til slutt utgjorde en helaftens film. Mange kritikere hevdet at filmen overhodet ikke hadde noe på en filmfestival å gjøre. Det var jo bare en redigert fjernsynssending, ikke en film.

«POINT OF ORDER»

er siden blitt stående som en av dokumentarfilmhistoriens store klassikere. Den er spennende som en thriller, morsom som en komedie, og den viser redigeringens kraft som filmspråk. Antonio maktet å få frem poenger, fortellinger og argumentasjoner som ikke var tydelige i det originale materialet. Denne teknikken har siden lagt grunnen for en helt egen genre innen dokumentarfilmfeltet: kompilasjonsfilmen. Og Michael Moore har i alle sine filmer vist at han behersker teknikken til det fulle.

Som i hans tidligere filmer «Roger & Me» (1989) og «Bowling for Columbine» (2002) åpner også «Fahrenheit 9/11» med en kompilasjonssekvens. De første 10 minuttene består utelukkende av fjernsynsklipp fra presidentvalget i november 2000 og frem til 10. september 2001. Sekvensen er et imponerende eksempel på hvor effektiv kompilasjonsteknikken er på sitt beste. Her behandles Bush, tvilsomme valgseier, hans hang til å ta seg lange og gode ferier, og hans første store språkblødmer. Alt gjort med Moores velkjente satiriske kommentarstemme. Det er konspiratorisk skremmende, parodisk morsomt og smertelig trist på en gang.

Men Michael Moore bidrar også selv med filmatiske nyvinninger. Gjennom sine tre første filmer har han (og til dels britiske Nick Broomfield) på mange måter skapt en egen dokumentarfilmgenre, som kan kalles researchdokumentaren. I denne typen dokumentarer er dramaturgien i filmen konsentrert rundt filmskaperens research til filmen. Det viktigste dramaturgiske grepet i «Roger & Me» er for eksempel Moores høylydte og fåfengte jakt etter å få en intervjuavtale med General Motors' styreformann Roger Smith. Denne måten å lage dokumentar på er blitt kopiert av mange, senest i Morgan Spurlocks sukessfulle «Super Size Me».

I «FAHRENHEIT 9/11»

er Moore mer lavmælt og plassert lenger bak kameraet. Resultatet er en mer klassisk strukturert dokumentarfilm. Ved hjelp en kløktig redigert kombinasjon av talking heads-intervjuer og arkivbilder presenteres Moores hovedteser om Bush' skumle hensikter med å gå til krig mot Afghanistan og Irak. Her låner Moore en vanlig teknikk fra klassiske dokumentarfilmer: å strukturere filmen som en detektivfortelling. Moore stiller tydelige spørsmål om motivasjonene bak Bush' politiske beslutninger, samtidig som han porsjonerer ut svarene i passe doser. Slik skaper han en mysteriestruktur full av spenning og overraskende vendepunkter.

Moore har i all sin tid som dokumentarfilmskaper hatt et pragmatisk forhold til virkeligheten. Sagt på en akademisk måte kan man si at han har tatt den ytterste konsekvensen av at all historieskriving er underlagt historikerens subjektive fortolkning. For ham seirer derfor alltid subjektiviteten og narrativiteten over objektiviteten og realismen. Hans versjon av USAs nære historie er tilpasset stramme strukturerende prinsipper.

ALLE MOORES FILMER

har tragediens form. «Roger & Me» tar for seg hvordan General Motors' nedleggelser av industriarbeidsplasser ødelegger den lille byen Flint, Michigan. Hans andre film, «The Big One» (1997), forteller på mange måter den samme tragedien bare i en større skala. Her beskriver Moore hvordan amerikanske industrikonsern i stor målestokk flytter arbeidsplasser til land med billig og undertrykt arbeidskraft. «Bowling for Columbine» er fortellingen om hvordan kombinasjonen av paranoia og våpentetthet har hatt tragiske konsekvenser for den amerikanske mordstatistikken.

I «Fahrenheit 9/11» er hele det amerikanske samfunnet (og muligens også kloden) i ferd med å gå til grunne på grunn av en kuppmaker og idiotisk despot ved navn George W. Bush. Moore tar igjen i bruk tragedieformen. Han vil forklare hvordan Bush klarte å svindle til seg makten og hvordan han så har misbrukt makten til å tjene sine egne personlige interesser.

Men selv om det i Moores tragedier finnes noen få edle helter som kjemper en håpløs kamp mot overmakten (en mor som har mistet sønnen sin under irakkrigen prøver for eksempel å konfrontere de høye herrer i Det hvite hus), gjennomsyres filmene hans av en satirisk håpløshet. Moores ironiske kommentarstemme og bildemontasjer foreslår ingen løsninger, men er til gjengjeld svært effektive til å påvise det kritikkverdige og trøstesløse ved situasjonen. Og det er få ting som er så befriende som å kunne skrattle av mektige mennesker.

MAN KAN SI

hva man vil om hans skamløse ensidighet og subjektivitet. Det er likevel et enestående faktum at Moore gjennom sin eklektiske bruk av mange forskjellige filmatiske virkemidler og dokumentariske teknikker, har klart å gjøre dokumentarfilmer til publikumsmagneter på kino.